Russisk militær makt er fremdeles mer av en sjøløve enn en sjø-løve

Fly av denne typen, med atomvåpen ombord,  har i det siste patruljert langs Norges sjøgrense utenfor Nordland, som del av en større russisk militærøvelse.

Fly av denne typen, med atomvåpen ombord, har i det siste patruljert langs Norges sjøgrense utenfor Nordland, som del av en større russisk militærøvelse. Foto:

Av
DEL

AproposIgjen uler det av flystøy over hustakene i Bodø. Et usedvanlig høyt antall jagerfly sendes ut for å kontrollere russisk luftaktivitet langs grensen.

Årsaken er en større, russisk militærøvelse i havet utenfor Helgeland og Lofoten. Ifølge Forsvaret den største fellesøvelse for skip, fly og ubåter på lang tid.

Ifølge Barents Observer (BO) vil russerne under øvelsen også øve på avfyring av armerte missiler. Forsker Kristian Åtland ved FFI sier til BO kan det kan skyldes at russerne vil fortelle NATO at de kan utvide sine forsvarlinjer sørover fra Kola-halvøya.

Den russiske øvelsen foregår i internasjonalt farvann og er i tråd med alle regler. Leder Rune Jakobsen ved Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan sier også til NRK at oppførselen russerne utviser i hav og luft er profesjonell og høflig, ikke aggresiv.

Likevel er denne øvelsen utvilsomt et ledd i en opptrapping av konfliktnivået i nord. Der den følger rett etter NATO-øvelsen Trident Juncture i fjor og en russisk øvelse i Østersjøen nylig, der 70 skip og 58 fly deltok.

Betyr dette at den kalde krigen er på vei tilbake, og at vi igjen kan kjenne på frykten for angrep østfra? Det er nok litt for tidlig for det, men utviklingen er ikke positiv og økt nærkontakt mellom militære styrker øker faren for at krig utløses ved uhell.

Da hjelper det ikke så mye å vite at denne utviklingen har lite å gjøre med Norge som sådan.

Russland er et gigantisk land. Det strekker seg fra Østersjøen til Stillehavet og dekker 11 tidssoner. Geografisk er landet dermed både europeisk og asiatiske, og ideologisk har dets ledere svingt mellom det vestvendte og det slaviske.

Russiske tsarer på 1500-tallet hadde en vannbolle ved tronen slik at de kunne vaske hendene etter å ha hilst på vestlige diplomater. Peter den Store drev landet nådeløst vestover og på 1700-tallet var fransk hoffspråket.

Bolsjevikene tok eksplisitt avstand fra vestlig demokrati og kapitalisme, selv om deres ideologi egentlig var tysk. Så kom Jeltsin, og alt vestlig ble omfavnet igjen.

Det er ingen tvil om at nytt skifte nå er på gang. Under Putin har Russland igjen vendt seg østover. Både gjennom nye allianser med land som Kina og Iran, og en økt interesse for Russlands asiatiske røtter.

Ikke minst er Djengis Khan blitt populær, fordi hans etterkommere ifølge russiske nasjonalister innstiftet den evige russiske stat.

Det som skjer nå er derfor mer enn nok en kuvending i forholdet mellom Vesten og Russland. Det er på mange måter et forsøk på å avslutte en 300 års historie der russerne har definert hvem de er som folk gjennom sitt forhold til Vesten - på godt og vondt.

Til Wall Street Journal sier Fjodor Lukjanov, leder for Råd for utenriks- og forsvarspolitikk at Vesten har vært Russlands referansepunkt, men nå er det slutt, fordi Vesten ikke lenger er verdens sentrum.

Dette er nok bare en del av forklaringen, for det er ingen tvil om at Putin opprinnelig ønsket et godt forhold til Vesten. Først ved annekteringen av Krim i 2014 ble den politikken gravlagt, fordi Purtin var blitt mer og mer overbevist om at Russland ikke hadde noe å tjene på et vestlig samarbeid.

Det er en realpolitisk vurdering, ikke en ideologisk, og Vesten må ta sin del av skylden for at det skjedde.

De første årene under Putin åpnet et mulighetsvindu for en tettere integrering, men i Vest var få interessert i å utnytte det, i hvert fall ikke på en måte som også ga Russland fordeler på kort sikt.

Russlands geopolitiske reorientering handler ikke bare om økte kontakter østover, men vel så mye om økende isolasjon.

Russland ser mer og mer på seg selv som en unik sivilisasjon, midt mellom øst og vest. Som det føler landet seg isolert, og er utsatt for en økende paranoia.

Dette er ikke unikt for Russland. Trumps handelspolitikk og Brexit er uttrykk for det samme; store land som vender seg innover, mer opptatt av egen storhet enn internasjonalt samarbeid.

Denne vendingen innover medfører også et økt fokus på egen militær styrke. Både som et forsvarstrekk, men også for å sende signaler til verden om hvem som er stormakt, og hvem som er små naboer som bør holde kjeft og innordne seg.

Det er i denne sammenheng vi bør se Russlands økende øvelsesaktivitet.

Putin avduket nylig en statue av tsar Aleksander III på Krimhalvøya, en mann han før har sitert på følgene utsagn: «Russland har bare to allierte, sin hær og sin flåte».

Problemet for Russland er at hverken hærens eller marinens makt overhodet kan måle seg med NATOs og Kinas. Tross det – eller kanskje nettopp på grunn av det – trappes øvelsesaktiviteten opp.

Uten at noen bør la seg lure av det; de styrkene som nå øver utenfor Nordland er fremdeles mer av en sjøløve enn en sjø-løve.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags