Bodø erklærer klimakrise, men har få og dårlige svar på hvordan krisen skal unngås

Av
DEL

AproposDet er et av popens mest ikoniske albumcovere. Supertramps tredje LP, fra 1975: En mann kun ikledd badebukse og paraplydrink, lett henslengt i en flukstol, plassert i en grushaug mens fabrikkpipene i bakgrunnen spyr ut røyk.

Tittelen «Crisis? What Crisis?» var en direkte kommentar til den britiske regjerings uvilje mot å ta inn over seg landets alvorlige, økonomiske situasjon.

Fire år senere feide Margareth Thatcher inn i regjeringskorridorene og innledet en liberalistisk revolusjon vi ennå føler virkningene av.

Coveret dukket opp i hodet mitt da jeg leste at Bodø bystyre - som det første i landet - har vedtatt at det er klimakrise i verden. Samtidig som de la fram en klimaplan med svært få konkrete tiltak.

Parallellen er relativt klar, og for å holde oss til audiovisuelle metaforer; bystyrets kriseerklæring er omtrent like høystemt som talen amerikanske presidenter alltid holder i katastrofefilmene som krasjer i billettluka, mens lista over tiltak er like kort og tørr som en britisk sketsj så full av understatement at du må være lys våken for å få med deg poenget.

Nå er det ikke manglende kriseforståelse som er Bodøs problem. Heller manglende handlekraft.

Resultatet kan uansett bli det samme, bortsett fra at det som kan ramme oss i enden av denne krisen blir mye mer ødeleggende enn Thatcher.

La meg først si at det er mye godt ved Bodø kommunes klimaplan. Den foretar en grundig gjennomgang av nåtilstanden. Den tar også inn over seg at Bodø må tilpasse seg de klimaendringer som uansett vil komme. Inkludert de muligheter det kan gi.

Slik sett legger klimaplanen et godt grunnlag for politisk handling; for å kunne gjøre noe før det er for sent.

Problemet er at planens handlingsdel er vag og full av ord som «fokusere på», «legge til rette for», «vurdere», «utrede», «søke å», ja, lista er nær uendelig.

La meg ta transport og arealer som et eksempel. Her anbefaler klimaplanen satsing på et kompakt sentrum og eksisterende bussruter.

Men i samme møte gikk flertallet inn for å bygge ny vei og hotell på et område utenfor sentrum, Rønvifjellet.

Personlig er jeg for hotellet på fjellet, men det skurrer når man vedtar dette møtet der man også erklærer klimakrise: Jorda holder på å gå under, men la oss vente litt med å iverksette de nødvendige tiltak.

Nå er det for så vidt på området areal og transport planen er mest konkret, med blant annet landstrøm i havna, avgift på alle kommunens arbeidsparkeringsplasser, godtgjørelse ved bruk av sykkel ved jobbreiser og ingen parkeringsplasser ved nye offentlige bygg.

Spørsmålet er bare om disse - og noen få, andre konkrete tiltak - er nok til å nå målet om en reduksjon av kommunale klimagasser med 60 prosent.

Svaret er i bunn og grunn nei, som planen egentlig innrømmer selv: Det er mulig å redusere vårt klimafotavtrykk innenfor dagens strukturer, men for å nå helt fram kreves det «omfattende totalomstillinger i samfunnet».

Da er vi med kjernen av min gjentatte kritikk av det som alt for lenge har vært den dominerende retorikk rundt klimautfordringene: Man er flinke til å peke på farene, men har få konkrete forslag til hvordan vi skal kunne snu utviklingen.

Som når klimaforkjempere i økende grad lener seg på en 16 år gammel jente, hvis eksplisitte budskap er at hun ikke har et eneste forslag til løsning.

Det er en 16-årings soleklare rett, det pinlig er at også mange politiske ledere – de som faktisk har makt til å handle – i stedet inviterer henne for å skremme oss til panikk.

Akkurat det skal jeg ikke anklage Bodø kommune for, men deres sprik mellom panikk og handlingsvilje føyer seg inn i samme mønster.

Så akkurat der nærmer også de seg et annet album fra Supertramp: «Crime of the Century».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags