Å ville frede alle siktlinjer, alle stier og alle fjærsteiner vil ikke hjelpe oss til å få en bedre by

Av
DEL

Apropos«Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Sitatet er hentet fra poeten Karin Boye, som visste sitt om smerte.

Det er hennes måte å skildre våren på: tiden da alt levende igjen begynner å vokse. Men ordene kan brukes om alt som vokser; inkludert byer.

Vi kaller det gjerne voksesmerter, og det gjør ifølge Boye både «vondt for det som vokser, og det som stenger».

Bodø er en slik by; en by med voksesmerter. I ordet selv ligger det en viktig innrømmelse; også vekst har sine negative sider. Kanskje særlig for de og «det som stenger» for veksten.

Dette er noe som ofte overses i debatten om byutvikling, der vekst gjerne framstilles som noe utelukkende positivt.

Og Bodø har ambisiøse mål om vekst; 70.000 innbyggere innen 2030. Det vil gi nye muligheter, men også skape nye problemer.  Er man ikke villige til å akseptere dem, bør man heller ikke ønske seg vekst.

Slik man heller ikke bør si nei til vekst, uten å akseptere at man da også sier nei til mulighetene.

Bodøs voksesmerter er blitt aktualisert på flere måter den siste tiden: Et hotell i Sjøgata som stjeler utsikt, et hotell på Rønviklfjellet som stjeler av marka, amerikanske investorer som kanskje prøver å stjele en hel bydel.

Skepsisen er forståelig, det er vår by og vår framtid det handler om, og det er vi som selv skal foreta de avgjørende valgene.

Nå er ikke vekst noe nytt for Bodø. Ja, veksten i folketall det siste tiåret er med sine 13 prosent ikke spesielt høyt. Mellom 1958 og 1968 vokste byens folketall med 150 prosent.

Tilbake dit kommer vi aldri, ja, selv den planlagte veksten i det neste tiåret må være nesten tre ganger så høy som det i siste, dersom målet om 70.000 bodøværinger i 2030 skal nås.

Det vil også nødvendigvis omforme Bodø, gjøre byen til noe helt annet enn den vi ser i dag. For å få flere folk, trenger vi flere arbeidplasser, flere hus og flere hoteller. Det gir mer storbykaos, mindre småbyidyll.

Det er her investorene utenfra kommer inn; enten de heter Buchard, Stordalen eller Hayes, enten vi tror på dem eller ikke.

For ikke lenge side raste debatten om det korrupte Bodø, der byutviklingen ifølge mange drives fram gjennom et nettverk av bekjentskaper som er mer opptatt av å berike hverandre, enn av hva som er til byens beste.

Nå skal pengene hentes utenfra, og da blir også det et problem. Det er for så vidt greit om du stemmer Rødt og mener staten skal betale for alt. Da blir den ene investor knapt bedre enn den andre, uavhengig av om de er hjemmelaget eller importert.

For de som har insett at det ike finnes nok statlige midler, blir det å si nei til alle typer investorer, å si nei til alle typer vekst.

Det betyr ikke at alle private investorer er like bra. Vekst tiltrekker seg så ymse; da jernbaneskinnene i sin tid ble trukket over det amerikanske kontinent, åpnet det seg enorme muligheter for de som bodde langs inja.

Men jernbanen tiltrakk seg også prostituerte og selgere av slangeolje, så det er all grunn til en sunn skepsis. For investorer er primært ute etter å hjelpe seg selv, ikke oss.

Men å ville frede alle siktlinjer, alle stier og alle fjærsteiner vil heller ikke hjelpe oss.

Så det handler til sjuende og sist om å ta et valg: ønske veksten velkommen og prøve å styre den. For det skal gjøre vondt når knopper brister, og byer vokser.

Eller så kan man ønske seg tilbake til en tid da alle menn gikk med hatt, alle kvinner var hjemme og staten styrte alt.

Spørsmålet da er om ikke det vil gjøre vel så vondt dersom knopper aldri brister?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags