BODØ ER EN FISKELANDSBY

Av
DEL

LeserbrevBodø ønsker å bli utnevnt til europeisk kulturhovedstad. Et viktig motiv er visstnok å skape interesse for byen, slik at det kommer mange turister hit. Bodø er ikke kvalifisert til en slik tittel. Et minstekrav til en kulturhovedstad må være at vi kan se at byen er planlagt som en sammenhengende helhet. Arkitekturen og husenes plassering i forhold til hverandre skal gjenspeile våre historiske røtter og styrke innbyggernes identitet; vår selvforståelse. Vi kan finne mye om egen bakgrunn i Havboka. Farlig åpent la vi byen!

Bodøs historie er riktignok også en historie om kremmere. De skal selvfølgelig ha sin rettmessige plass. Men det som det som har skjedd, er at kremmerne har fått fritt spillerom. En og en av dem, hver for seg, har fått bygge hva de vil, kun ut fra egeninteresse, uten styring fra en overordnet helhetlig plan. Uten samordning. Resultatet er et forvirrende konglomerat av ingenting. Det ser ut som om noen har fløyet over byen med husene, og derfra har sluppet dem rett ned. Det verste er at vi har stengt havet ute. Kjendiskremmeren Petter Stordalen stenger snart den siste åpningen. Det er utilgivelig. Det vi driver med er ikke kultur, men vandalisme. Snart ryker Parkveien 51 også.

Vi er ikke kvalifiserte. Det blir veldig synlig i historien om nakenbildene. 700 000 skattekroner er brukt for å la en amerikansk fotograf ta bilder av folk på moloen. Dette stuntet skal visstnok sette Bodø på kartet, og folk fra utenverdenen skal få øynene opp for hvilken interessant by Bodø kan være å reise til. Virkeligheten er en annen. Folk fra Paris eller Stockholm brenner ikke flybensin fordi vi i Bodø har tatt bilder av nakne folk. Kunst som viser nakenhet har de har de selv holdt på med de siste 200 år. Minst. De har mengdevis av slike bilder i sine egne museer. Turistene kommer hit for å se vår ville natur, nordlyset, midnattssolen, fisken og havet. Sistnevnte har vi riktignok latt kremmerne fått lov til å stenge ute. Det er utilgivelig.

Vi lever i 2019; ikke 1919. Nakenbilder er ikke sensasjonelt og eksepsjonelt slik forsvarerne av dette prosjektet hevder. Muligens i Saudi Arabia, men ikke i Europa. Nakenhet er trivielt og ordinært. Det har det vært lenge. Heldigvis. Ifølge prosjektleder Arnøy har bildene gjort at vi har kommet på kartet. Det har hun rett i. Folk i andre byer har hørt om hvordan vi bruker pengene våre. De fikk seg en god latter. Mange av dem ler enda. Derfor blir dette bare flaut og pinlig. Det er brukt store pengesummer fordi prosjektleder Arnøy og hennes medansvarlige har behov for å bli «utfordret i sitt syn på kropp» (AN 3/1). Vi som er i nærkontakt med eldreomsorgen har møtt noen av dem som betaler regningen. For dem er prisen høy. Svært høy.

«Poenget er ikke alltid å like det man ser, men det må berøre oss, framprovosere en eller annen reaksjon. Det klarer Tunick. Det er en kunstnerisk seier», skriver journalisten Grønmo i AN. Påstandene er ikke i nærheten av sannheten. Fotografen Tunick har ikke framprovosert noe som helst. Bildene i seg selv har aldri skapt debatt. Folk er provoserte av at personer med makt sløser med skattepengene. Det er en helt annen sak.

De ansvarlige for nakenbildene bruker journalisten sine argumenter for det de er verdt, og har gjort seg selv uangripelige. Motstand mot prosjektet betyr at prosjektet er vellykket fordi det har skapt debatt, hevder de. Dess flere av oss som kommer med motargumenter; dess bedre blir prosjektet i deres øyne. Innholdet i det motstanderne skriver blir ikke tatt på alvor, men blir tatt til inntekt for at prosjektet er bra. Uansett hvilke argumenter motstanderne bruker, så får tilhengerne av pengebruken rett. De blir styrket i troen på egen fortreffelighet. Fylkesråd Refsnes mener å ha fått valuta for pengene, og ville gjort det samme om igjen. Pengesløsingen blir rettferdiggjort for evig. Dette er ingen kunstnerisk seier, men en retorisk seier. Vi snakker her om et arrogant, og provinsielt småborgerskap; ikke om europeisk kulturelite. Keiseren har fått nye klær. Bokstavelig talt.

OK. Det begynner å bli noen år siden min far og farfar brukte matpausene til å prute på fiskepriser i Småbåthavna. Det er enda lengre siden morfar og oldefar rodde fra Bliksvær til Lofoten om vinteren. Byfiskeren er borte, og vi er riktig nok ikke bare en fiskelandsby. Men illusjonen er helt sikkert salgbar til både franskmenn, tyskere og italienere. Det er vår kulturarv, og vil være lett å markedsføre, uten at vi mister vår troverdighet. Rovaniemi greier jo å selge julenissen. Vi bør imidlertid gi opp forsøket på å lansere oss selv som kulturhovedstad. Den må vi dra enda lengre ut på landet med.
 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags