Skal velferdsstaten overleve slipper vi ikke unna å betale mer i skatt

Av
DEL

AproposDet er en utslitt klisjé at det ikke er mulig å få i både pose og sekk. Og helt feil. I hvert fall når vi snakker om budsjetter.

Ordet budsjett kommer fra det franske ordet for en «reisesekk». Og det kom til oss via engelske budget, som opprinnelig betød «pose».

Nå kjenner ikke jeg dybden i våre politikeres etymologiske kunnskaper, men akkurat dette synes de å ha fått med seg.

I hvert fall når de må kutte i tiltak som umulig kan få plass i en stadig mindre pose. Da henter de nemlig fram sekken også.

Vi har nettopp lagt bak oss årets store budsjettuke, både i Bodø bystyre og på Nordland fylkesting. Begge steder var det ringt med økonomiske stormklokker på forhånd.

Fakkeltog og stafetter i snøstorm var gjennomført, og en rasert eldreomsorg presentert på avisenes forsider: Dersom politikerne gjennomførte de kutt stormklokkene ringte inn, ville både bygd og by levnes like øde som etter Svartedaudens herjinger.

Hevdet noen. Mens alle rådmenn og mange opposisjonspolitikere mente kuttene ikke gikk langt nok.

Det endte så der. Mye ble bevart likevel. Der kom sekken inn. Noe ble kuttet likevel. Der kom den trange posen inn.

Dermed kan noen juble, mens andre fortsatt fortviler. Slik er det etter de fleste offentlige budsjettprosesser, for selv sekker kan revne om man putter alt for mye inni dem.

Norge er en velferdsstat. Det betyr at staten ikke bare sørger for beskyttelse av sine borgere, men også leverer en rekke velferdstjenester til dem; utdannelse, eldreomsorg, barnevern, sosiale ytelser o.s.v.

Ut fra denne definisjonen er alle industrialiserte stater i dag velferdsstater, men graden av statlig velferd varierer.

I den sosialdemokratiske, norske velferdsstaten har de offentlige ytelser historisk sett økt i både omfang og størrelse. I den grad at det begynner å true den økonomiske stabilitet.

Årsaken finnes i velferdsstatens finansiering. Den er primært basert på skattlegging av menneskers lønn.

Dette er en forenkling, staten har også andre inntekter - ikke minst en oljerik nasjon som Norge - men uten en stor nok andelen av befolkningen i lønnet arbeid, bryter velferdsstaten til slutt sammen. Uansett hvor stort pensjonsfond vi holder oss med.

Deri ligger eldrebølgens store utfordring; stadig færre personer i lønnet arbeid skal betale stadig flere menneskers pensjoner.

Men problemet med finansieringen av velferdsstaten har alt truffet oss. Politikerne kan trikse og fikse, huffe og puffe og pose og sekke så mye de bare vil; sammenhengen mellom skatt og velferd blir ikke borte.

Velferdsstaten kan kun overleve om man enten øker skattene, eller reduserer ytelsene. Enten må posen bli større, eller så må man putte mindre i den.

Å ta i bruk den ekstra sekken kan kun utsette problemene, før vi ender som trollet og kutter et hull i vår egen mage for å få plass til mer.

Hovedproblemet i dag er at stadig flere ønsker seg en sterk og raus velferdsstat, sammen med lavere skatter.

Det er et regnestykke som ikke går i hop. Selvsagt kan offentlig sektor bli enda mer effektiv, men det løser ikke hovedutfordringen: Lavere skatt vil bety færre offentlige ytelser.

Det vil også bety at vi beholder mer av våre egne penger, og kan bruke dem til å kjøpe de samme tjenestene privat. Der de finnes.

Dermed er vi ved et av kjerneproblemene ved den pågående sentraliseringen av tjenester; i mange bygder finnes ingen private løsninger, og dermed blir innbyggerne doble tapere når velferdsstaten svekkes.

Å ønske seg lavere skatter er helt legitimt, men da bør man også innrømme at det reduserer velferdsstaten. Noe som skaper vinnere og tapere. Skaper et samfunn der noen får i både pose og sekk, andre i luft og tomme løfter.

Så får man bestemme seg for om det å betale noe mer i skatt er verdt det, for å rette opp i den skjevheten.

Eller om vi lever god med å være trollet som aldri fikk nok grøt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags