Vervingen av Frode Berg er så amatørmessig at det er legitimt å spørre om det ligger noe mer bak

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Apropos«Spionen som kom inn fra kulden» er en av moderne litteraturs første, realistiske spionromaner.

Både ved at den gir et detaljert og virkelighetsnært bilde av etterretningstjenstenes arbeid på 60-tallet, og ved at den viser hvordan vestlig etterretnings metoder og moral skiller seg lite fra dens sovjetiske motparts.

Hensikten helliger alltid midlet, og uskyldige menneskers liv ofres rutinemessig uten at noen fortrekker en mine.

John Le Carre er en mesterlig beskriver av etterretningstjenestens tåkelagte, moralske landskap; diffust og uten faste konturer. Både for agentene selv, for deres ledere og for de som jakter på dem.

«Kulden» kan stå som en god metafor dette mentale landskapet. For den som skal lykkes i spillet må sette til side både egne følelser og personlige lojaliteter.

I tjenesten til et høyere gode, som ikke alltid er like lett å få øye på.

Nå høres dette nokså dramatisk ut, og stordelen av verdens etterretningsarbeid ligger langt unna «Kulden». Rutinemessig dokumentgjennomgang, faktasjekk, overlevering av informasjon som kun får betydning når den settes inn i en større sammenheng.

Ja, noen ganger er det hele så rutinepreget og bagatellmessig at man ikke oppfatter det som egentlig etteretningsarbeid.

Store deler av 90-tallet bodde og jobbet jeg på Kirkenes.

Min journalistikk omhandlet i stor grad forholdene på den russiske siden av grensa, og Frode Berg var en av flere ved stedets Grensekommisariat jeg hadde kontakt med i jobbsammenheng. Uten at jeg skal påstå at jeg husker ham spesielt.

I dag sitter Berg i KGBs gamle skrekkfengsel Lefortovo, anklaget for spionasje.

Jeg, som mange andre, hadde svært vanskelig for å tro på den anklagen da den først kom, men etter hvert var det mer og mer som ikke stemte med påstanden om at Berg kun var en uskyldig turist utsatt for et russisk komplott.

At Frode Bereg nå innrømmer å ha operert på vegne av norsk etterretning kommer likevel som en overraskelse. Ikke så mye det at Berg lot seg verve - våre medmenneskers indre drivkrefter er som oftest skjult for oss - som at norsk etterretning ville benytte seg av ham.

I Russland er grensekommisariatet en del av FSB, slik det før tilhørte KGB. Jeg traff flere FSB-ansatte i Murmansk på 90-tallet som lo overbærende av min påsand om at deres norske kolleger var sivilt ansatte.

De så, som en selvfølge, på Grensekommisariatet som en integrert del av Norges etterretningsaktivitet på grensa mot Russland.

Det er svært lite som tyder på at FSB har endret syn på Grensekommisariatet siden da. Det er enda mindre som tyder på at ikke dette er vel kjent for norsk etterretning.

Det innbærer at man der må ha visst at Frode Berg - som i russernes øyne altså var en pensjonert etterretningsoffiser - ville bli fulgt ekstra nøye under sine besøk i Russland. Man skulle tro det gjorde ham helt uegnet som kurer for penger i bytte for hemmelig informasjon om Nordflåten.

At Berg selv også må ha vært klar over dette, gjør ikke mysteriet mindre, men reduserer heller ikke norsk etterretnings forklaringsproblem.

Hadde jeg vært en tilhenger av konspirasjonsteorier (les: russer) ville jeg nok ansett vervingen av Berg som såpass amatørmessig at det må ligge noe mer bak.

Frode Berg har som pensjonist vært sentralt i flere grupper i Sør-Varanger som har jobbet for å bygge tillit over grensa, og bryte ned gamle fiendebilder.

Å skape inntrykk av at disse sivile aktørenes hyppige besøk i Russland egentlig er et ledd i norsk etterretningsvirksomhet vil passe «krefter» på begge sider av grensa svært godt.

Som sagt; en konspirasjonsteori uten et fnugg av bevis. Men, på den andre siden; er det ikke nettopp slik etterretningstjenesten opererer?

I hvert fall om man skal tro John Le Carre.

Og Frode Berg? Han ble spionen som gikk ut i kulden, og lite tyder på at norske etterretning er interessert i å hente ham inn igjen raskt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags