Beretning fra fremtiden

Av
DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Når «Bodø2024» går av stabelen er det tredje gang vi får en «Europeisk kulturhovedstad» her i landet. Bergen var først ute. Det var i selveste millenniumsåret, da tittelen ble fordelt på i alt ni byer spredt over hele Europa. Og de var så til de grader byer. Frem til da hadde dette ambisiøse EU-programmet hatt benevnelsen «Europeisk kulturby», og det var urbant kulturliv som var det selvfølgelige fokus. Fra og med 2001 ble imidlertid «-by» erstattet med «-hovedstad». Men det betydde ikke at programmet nå skulle begrenses til de respektive landenes hovedsteder, tvert imot: poenget var å sette fokus på et hoved-sted for det aktuelle landets kultur, i begrepets utvidede forstand. I så måte hadde kanskje arnested vært et bedre ord på norsk.

Dette var premissene da Stavanger fikk stafettpinnen i 2008. Og hva skjedde da? Jo, oppdraget gikk ikke til oljebyen alene, men til Sandnes òg, og til Rogaland – til hele regionen. \u0009Og måtte det ikke bli slik i et land som vårt? Med et mulig unntak for nettopp Bergen har jo ingen av våre bysamfunn en selvstendig kultur å by på. Et kulturelt arnested får vi først gjennom et større samspill enn det en norsk by kan romme.

Dette særtrekket ved vår livsform – vår kultur – er blitt ytterligere tydeliggjort i og med «Bodø2024». Samtidig er det et særtrekk som peker fremover, mot det som kanskje kan kalles en mer bærekraftig samfunnsutvikling. Det kommende kulturhovedstadsprosjektet kan derfor komme til å gi et helt spesielt bidrag til forståelsen av en fremtidig europeisk felleskultur.

"For Europa kan den norske kulturhovedstaden anno 2024 bli en beretning fra fremtiden.

I Norge har vi en tung tradisjon for spredt bosetting og en kultur der vi ønsker oss både privat armslag og tilgang til naturen, og dessuten et stort fokus på gode og sunne oppvekstvilkår. Den ideologiske konsensus i norsk etterkrigstid har vært tuftet på slike verdier. Og med en vedvarende samferdselspolitikk der distriktshensyn veier tungt og en utvikling innenfor kommunikasjonsteknologien som vi alle har fått se noen fenomenale gevinster ved nå under koronakrisen, er det kanskje ikke like sikkert at strømmen mot de største urbane sentra vil øke.

Sagt på en annen måte: det er ikke sikkert den fremtiden er så fjern der det blir mulig å bo og jobbe hvor som helst i dette landet og likevel kunne nå frem til og ta del i de fellesgoder som et moderne samfunn kan by på. Begrepet «sentralisering» vil dermed ikke lenger være ensbetydende med urbanisering, og i så måte vil vi ligge helt i forkant i en internasjonal utvikling. Men gjemt i dette makropolitiske bildet ligger det et særlig potensial for et vitalt kulturliv. \u0009Det har lenge – ja, faktisk i mange hundre år – vært en vedtatt sannhet at det bare er i storbyer det kan danne seg miljøer med særskilt innovasjonskraft og høyspesialisert kunnskap, der den nye kunsten og en fri kultur får de nødvendige vekstvilkår. Dette er ikke lenger så opplagt som det kan lyde. For egen del tror jeg ofte tvert imot. Vi får gettoer i stedet for drivhus. Her i Norge er da heller ingen av våre byer store nok – selv ikke vår hovedstad kan med den beste vilje kalles en metropol. Da blir lett slike miljøer mer navlebeskuende enn nytenkende. Dét er så avgjort min opplevelse.

Så lenge mennesker måtte bo på samme sted for å kunne samvirke, var påstanden forståelig. Men det må vi altså ikke i dag. Nå er det gjennom nettverk vi finner sammen. Ideer brytes mot hverandre uavhengig av tid og sted. Det er ikke nødvendig å oppgi sine røtter for å ta rede på og delta i en verden utenfor sin egen. Og er det ikke til og med slik at fysisk avstand i dag er mindre et hinder og mer en kilde til uavhengighet? Med denne utviklingen følger det en ny frihet, der det innenfor samme kulturkrets kan oppstå nyskapende samspill på et mye rikere og mer mangfoldig grunnlag enn i en tradisjonell bykultur.

Gjennom et mylder av arrangementer, prosjekter og tiltak skal «Bodø2024» samle både enkeltkunstnere, institusjoner og ensembler spredt over hele regionen. Jeg kjenner meg trygg på at det blir et program som nettopp vil vise hva et slikt nyskapende samspill kan gi. For Europa kan dermed den norske kulturhovedstaden anno 2024 bli en beretning fra fremtiden. For øvrig: Da jeg hadde fått vervet som ny styreleder for Nordland Musikkfestuke, ga en lokal venn meg et råd med på veien: «Du må være klar over dét, at Bodø er et crossover-miljø!». Nettopp. Det ideelle utgangspunkt for et nåtidig arnested for en livskraftig kultur, med andre ord.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags