– Jeg skjemmes over Norge

Etterlyser: Sumaya Jirde Ali etterlyser barmhjertigheten som møtte henne med åpne armer da hun kom til Norge i 2005? Foto: Tom Melby

Etterlyser: Sumaya Jirde Ali etterlyser barmhjertigheten som møtte henne med åpne armer da hun kom til Norge i 2005? Foto: Tom Melby

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg skjemmes. Jeg skjemmes så utrolig mye. Norge har blitt et land jeg ikke kjenner igjen. Hvor er barmhjertigheten som møtte meg med åpne armer da jeg kom til Norge i 2005?

Innvandringsdebatten er en av våre tids største debatter. Det er en debatt som er essensiell. Viktigheten med å tilpasse nye mennesker inn i majoritetssamfunnet, kan ikke presiseres godt nok. God integrering innebærer et godt samspill mellom begge parter. Den som skal integreres og de som skal integrere. Men jeg ser intet godt samspill.

Jeg ser to parter som har gitt opp. Jeg ser en innvandringspolitikk som dehumaniserer, kriminaliserer og problematiserer de nye borgerne. Deres liv er intet annet enn utgifter. De er ikke mennesker med følelser og behov, de er statistikk og tall. Innvandrer er stikkordet mens problem er beskrivelsen.

På den andre siden så ser jeg innvandrere som har nøyet seg med å kun eksistere, ikke leve. Innvandrere som ikke prøver hardere med å ta igjen de skrittene de ligger bak. Innvandrere som ikke følger lovene og normene til deres nye hjem. Innvandrere som ikke utnytter mulighetene og rettighetene de endelig har fått. En kvinne jeg kjenner sa en gang ”Jeg tror det å ikke kunne lese og skrive er det samme som å være blind. «

Og jeg er så splittet. På den ene siden så vil jeg at de skal lære seg språket. Forstå de norske utrykkene og den norske humoren. Mens på den andre siden så ønsker jeg at de forblir i den kunnskapsløse tilstanden sin, dersom jeg er redd de en dag leser det som skrives om dem i kommentarfeltene. Jeg er redd de leser jublene over de omkomne i båtene. Redd de kjenner bismaken av ordet «lykkejeger», redd for at de skal måtte skjemme seg for å ville leve et verdig liv. Jeg er så redd for at de en dag forstår de nye lovendringene som kriminaliserer og fremmedgjør dem.

Ukjent fødested, fotlenker og gjerdede mottak. Så redd for at de en dag skal forstå hvorfor mottaket ligger et stykke unna resten av byen. Jeg vil beskytte dem alle ifra å få hjertet knust, for det ble mitt hver gang den ene sannheten etter den andre gikk opp for meg. De blir behandlet som ville barbarer som ikke kan styre seg. De blir satt inn i umenneskelige vilkår og det forventes at de kniper munnen igjen ellers er de utakknemlige. En større nedverdigelse enn vår innvandringspolitikk vil de aldri oppleve.

Ord blir fattige. Jeg er et hav av følelser nå, men mest av alt så føler jeg skuffelse. Jeg er så skuffet over at mange bryr seg og kun det. De bryr seg. Urettferdighetene er ikke et hav unna, de er ved din dør og alt du har å by på er å bry deg. Som en innvandrer selv, så er jeg utrolig skuffet over at innvandrerne som kommer hit ikke prøver hardere. Og som en norsk statsborger så er jeg utrolig skuffet over at etniske norske ikke prøver hardere.

Mye skal ikke til. Du trenger bare prøve. Jeg ønsker at innvandreren ikke nøyer seg med å eksistere, men at de heller strever for å leve et verdig liv i frie Norge. Lære seg språket for å så utvikle seg og sitt. Også ønsker jeg at den jevnlige nordmannen skal prøve hardere med å se og høre de som sjelden blir sett og hørt. Jeg ønsker at nordmenn skal forstå at deres virkelighet ikke er den eneste og at verden er full av tilfeldigheter og flaks. Det kunne ha vært oss, vil jeg at nordmenn skal tenke. For det kunne vært deg og dine. Jeg vil at innvandreren og nordmannen skal møtes i midten. Er det for mye å be om?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags