Russland har nå utpekt Norge som atombombemål. Det er ingen objektiv grunn til at russerne skal reagere på denne måten, sier forsvarsminister Søreide-Eriksen. Manglende evne til å tenke hvordan ens egne motiver og handlinger tolkes av motparten, har skapt krig før.

Det kan virke som en bagatell, men den er megetsigende: I september fikk 150 svenske soldater beskjed om å bli værende på Gotland etter en rutineøvelse. Det er første gang på et tiår at svenske soldater er permanent utplassert på øya. Den svenske forsvarsministeren, Peter Hultqvist, begrunnet beslutningen med økt russisk aggresjon: Det skjer i en periode hvor russiske fly gang på gang har krenket svensk luftrom i forbindelse med øvelser i Østersjøen. Det skjedde også kun måneder etter at den svenske riksdagen vedtok å slutte seg til Vertslandsavtalen, som innebærer at Sverige kan la NATO holde øvelser på sine territorier i fredstid.

Til Wall Street Journal, som viet plass til utplasseringen, kommer Sten Tolgfors, som var forsvarsminister i Sverige mellom 2007 og 2012, med klar tale: “Sverige er ikke lenger en del av buffersonen. Det er en idé som hører fortiden til”.

Det er egentlig ikke vanskelig å skjønne Sveriges motiver for å foreta en slik dreining, på samme måte som det er lett å skjønne hvorfor NATO ønsker å knytte seg tettere til både Sverige og Finland, som sitter på langt større militære ressurser enn noen av NATO-landene i Østersjøregionen, for å styrke sin østlige flanke. Men det bør heller ikke være vanskelig i det minste å ta innover seg den gryende redselen for krig i Russland, nøret opp under av nasjonalistiske bevegelser og generaler, regimetro presse og en eneveldig, uforutsigbar og paranoid statsleder.

Når stemmer som Norges Fredsråd maner til at vi også skal ta innover oss det russiske perspektivet, er ikke det for å løpe Putins ærend. Vårt mandat er absolutt ikke å forsvare en krigshissende statsleder som i gjentatte offentlige uttalelser de siste årene blant annet har senket terskelen for bruk av atomvåpen.

Vi ser simpelthen med bekymring på at vi er i ferd med å velge bort en del verktøy vi har for å bidra til å dempe konfliktnivået. Det tas små og store steg som sett i sammenheng bidrar til en farligere situasjon. Vi er nødt til å ta innover oss hvordan slike steg tolkes over grensen, og hva vår nabo vil mene er en passende respons. I Sverige og Finland mister vi etter hvert en buffersone som både NATO og Russland har nytt godt av.

En beslutning som for eksempel å sette over 300 amerikanske marineinfanterister i rotasjon ved militærbasen på Værnes kan isolert på papiret virke ganske udramatisk, men når Russland tolker dette i sammenheng med utplassering av NATO-styrker i Baltikum og Polen blir det dramatikk. Norge har hatt et særskilt ansvar for å bidra til avspenning mellom NATO og Russland både gjennom utstrakt samarbeid på tvers av grensene og gjennom de selvpålagte restriksjonene:

1. Avstå fra store NATO-øvelser i Nordområdene.

2. Avstå fra å ha atomvåpen på norsk jord.

3. Avstå fra å ha fremmede styrker stående på norsk jord i fredstid.

Ledende forsvarspolitikere fra Høyre og Arbeiderpartiet har avfeid at beslutningen knyttet til Værnes er snakk om brudd på basepolitikken. Men også de er nødt til å ta med i vurderingen hvordan motparten leser trekkene vi gjør fremfor å avdramatisere situasjonen. Vi er i en situasjon hvor spenningen bygges opp på begge sider, der sikkerhetspolitiske valg kan få store konsekvenser for andre politikkområder. Det er uheldig hvis russerne oppfatter soldatene på Værnes som enda et avskrekkingssignal og svarer med økt militær aktivitet i norområdene. Når disse andre perspektivene er fraværende, som følgene det vil få for folk-til-folk-samarbeidet i nordområdene, eller demperne det vil gi for nærings- og forskningssamarbeid, frykter vi at det foretas for snevre vurderinger. Det er summen av alle de stegene vi tar som kan bidra til å eskalere eller dempe den spente situasjonen, og derfor er det viktig at hvert skritt overfor Russland også analyseres kontekstuelt.

Situasjonen i Østersjøområdet har utviklet seg til den farligste vi har sett på mange tiår. Den såkalte “snubletråden” NATO er i ferd med å bygge opp innebærer at 4000 soldater utplasseres i Baltikum og Polen - den største opprustningen fra vestlig side i dette området siden den kalde krigen. På den russiske siden befinner 330.000 soldater seg. Russland er i ferd med å utplassere nye krigsskip med langdistanseraketter ved Kaliningrad som en direkte respons på NATOs opprustning. Samtidig er en russisk armada på nesten 30 krigsskip på vei til det østlige Middelhavet. Det er den største maritime oppstillingen siden den kalde krigen, og utfallet er fremdeles svært usikkert. Russland har brukt sin involvering i Syria og Ukraina til å teste ut så mange våpensystemer som mulig.

Potensialet for dramatiske misforståelser, både i den østre delen av Middelhavet og i Østersjøen er stort.

Det mangler forsåvidt ikke garantier for at situasjonen ikke er fullt så dramatisk. NATOs utplasseringer forsvares med at de tross alt er en måteholden respons på russisk aggresjon, og Putin sa senest i forrige uke at det er fullstendig urealistisk å se for seg et angrep fra Russland på europeiske land. Men vi frykter det vi ikke vet. Når sikkerhetspolitiske eksperter skisserer opp de verst tenkelige scenarioene i dag, er det ikke nødvendigvis scenarioer fra den kalde krigen de griper til. De vil like gjerne peke på opptrappingen til første verdenskrig, hvor opprusting, uklare allianser og grenseoppdragninger bidro til en eskalering som munnet ut i en global katastrofe.

Misforståelser har skapt krig før. Manglende evne til å tenke seg skrekkscenariene, mangelen på evne til å tenke hvordan ens egne motiver tolkes av motparten, har skapt krig. Å forstå er ikke det samme som å godta, det er en forutsetning for å sette oss inn i andres situasjon for bedre å skjønne hvordan de kommer til å reagere. At vi tar innover oss hvordan Russland oppfatter våre handlinger – å mane til forståelse – er ikke å løpe noe annet ærend enn fredens. Å forstå er ikke det samme som å være enig eller akseptere, det er effektiv sikkerhetspolitikk.