Datasikkerhet, internasjonale selskaper og norsk naivitet

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL
Den som behersker det elektromagnetiske feltet og som kan utnytte det til egen fordel samt nekte en motstander det samme, vinner den neste konflikten/krigen. Den elektroniske krigen er i full gang. Russland og Kina oppretter for tiden "The Internet Iron Curtail".

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Den norske holdningen til sikkerheten i dataverden kan dessverre ikke kalles annet enn naiv. Generalløytnant Morten Haga Lunde hadde forleden et debattinnlegg om Regjeringens forslag til ny lov om etterretning, spesielt overvåkning. Eksisterende lov er fra 1998. Bare det forteller alle og enhver at Norge har sovet i timen. I 1998 hadde vi en analog verden og få forsto mulighetene i en digital verden. Dagens digitale verden ledes og styres utenfor Norge. De elektroniske motorveiene starter, slutter og kontrolleres i utlandet. Det er utlandet som overvåker systemene og dermed oss. I diskusjonen om den nye loven for etterretningen er det stor motstand mot at vi skal overvåkes av oss selv. Men er greit å bli overvåket av andre og spesielt ikke vennligsinnede nasjoner?

I NRK debatt 12. februar demonstrert digitaliseringsminister Nikolai Astrup regjerings klokkertro på nasjonal lovgivning på dette området. Hvor naiv går det an å være! Vi har ikke et «datateknisk politi» til å håndheve en slik lov! Overfor internasjonale selskaper må det etableres et internasjonalt lovverk som etterses og håndheves internasjonalt. Et Huawei datterselskap i Norge består av selgere og teknikere som selger og montere svarte bokser uten å vite noe om det hemmelige innholdet. Og det er kontrollen av innholdet som er interessant. Erfaringen fra flere afrikanske stater der Huawei opererer mobilnettet, er at ved midnatt overføres alle data til Kinas etterretning. Norge har verken kapasitet eller kompetanse til å kontrollere G4 ei heller G5. Dette innrømmer Lunde.

I tillegg krangler nå Etterretningstjenesten og PST om hvem som skal kontrollere hvem, utlendinger og eller egne statsborgere. Denne krangelen er ikke av ny dato. Av frykt for at høyrekreftene i Norge skulle gå sammen med forsvaret og gjøre statskupp fordelte AP på slutten av 1940-tallet og 1950-tallet ansvaret og oppgavene på flere hender. POT ledet av Asbjørn Bryhn skulle overvåke egen befolkning samt kontraspionasje, men Etterretningstjenesten ved Wilhelm Evang skulle overvåke utlandene og da spesielt Russland. I dag er denne arbeidsdelingen mildt sagt antikvarisk. Dette minner meg om tiden da politimesterne var småkonger innen eget distrikt. Da vi gikk inn i Schengen med fri bevegelse av arbeidskraft kom øst-europeiske kriminelle og begikk et brekk i et politidistrikt for så å bevege seg over i neste. Politimesteren der brekket var begått kunne ikke etterforske det i nabodistriktet, og politimesteren i det nye distriktet hadde ingen sak!

Slike er det også innen datakriminalitet, etterretning og overvåkning. Det er ingen grenser i den globale elektroniske verden. Derfor må de få ressursene og den kompetansen Norge har samles og samarbeide med andre fri og demokratiske nasjoner for å oppnå tilstrekkelig sikkerhet og kontroll. Ettersom Huawei har bygde ut G4 i Norge kan vi regne med at sensitive informasjon allerede regelmessig overføres til kinesisk etterretningstjeneste. Lovlydighet er ikke etterretningstjenestenes sterke side.

G5 åpner for fullt, ikke bare for masseovervåkning, men langt mer, kontroll av strømforsyningen, bankforvaltningen, førerløse biler, vannforsyningen mm. Og ikke minst kan de manipulere vår offentlige informasjon og sosiale medier med desinformasjon og falske nyheter. Dette er Norges største sikkerhetspolitiske utfordring i dag, og den kan kun løses i et samarbeid med andre frie og demokratiske stater (NATO). Det er i grevens tid at vesten nå stopper den økende kinetiske kontrollen av vår demokratiske frie verden. Alt peker mot en sikkerhetspolitisk handelskrig der Norge blant annet kan miste eksporten av fisk til Kina. Norge aksepterte for få år siden kinesisk herredømme over Tibet og Sør-Kinahavet for å få eksportert noen laks. Har Norge «guts» og mot nok til å stå opp for demokrati og menneskerettigheter denne gangen?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags