Det er krise. Helt krise. Vi bør skamme oss, alle mann

DEL

AproposDet er krise. Helt krise. Det ble i 2018 dokumentert ut over enhver tvil at vi er i ferd med å tape kampen mot klimaendringene. Vi lever i en såkalt flerdimensjonal miljøkrise. Jorda tåler ikke mer.

Temperaturen på jorda øker, med de katastrofale følgene det vil få, vi bruker opp naturressursene uten tanke på morgendagen, vi forsøpler og tenker at bærekraft er noe alle andre får stå for. Innen 2050 vil det være mer plast enn fisk i havene hvis utviklingen fortsetter.

De største optimistene mener at vi kan redde stumpene, hvis vi handler fort. Og hvis vi alle bidrar. Det betyr i praksis at vår framtid avhenger at vi alle tar ansvar og er villige til å endre vanene våre i en mer grønn retning.

Våre reisevaner er en sentral del av dette, særlig i den vestlige verden der flyreiser nærmest ses på som en menneskerett. Ordet «flyskam» ble lansert for å knytte et begrep opp mot en trend som opplagt ikke er bærekraftig.

Det fungerte helt greit. En kort periode. Så kom reaksjonene. For man skal nemlig ikke føle skam. Man kan gjerne ta ansvar, for det er basert på egen vilje og lyst, men skam skal man ikke føle. For det er påført av andre. Og i 2019 er skam påført av andre nesten verre enn overgrep.

Den ene kommentatoren etter den andre sablet ned ordet flyskam og selv statsministeren gikk ut og uttalte at flyskam var noe hun overhodet ikke var plaget med.

Så i stedet for at flyskam kunne bli et incitament for færre flyreiser, så ble problematikken feiet under teppet på grunn av semantiske spissfindigheter. Det bør kanskje ikke overraske noen. Det ligger i menneskets natur å velge minste motstands vei.

Alle som har satt seg inn i miljøsaken vet at mindre flytrafikk ikke redder kloden. Og man kan sikkert argumentere med at det uansett er så mange fly i trafikk at mine og dine reisevaner ikke betyr noe fra eller til. Det er ensbetydende med å stikke hodet i sanden. Vi kan og må bidra alle sammen. Vi må fly mindre, spise smartere, kildesortere, senke energibruken, tenke bærekraft, forbruke mindre og dermed senke klimafotavtrykket.

Så bør vi skamme oss? Ja, selvsagt. Jeg kjenner at jeg har problemer med å forklare for neste generasjon hva det egentlig er vi har stelt i stand. For utviklingen kan ikke komme som en overraskelse på noen. Ekspertene har advart i flere tiår om at krisen er nært forestående. Skam er ingen god følelse. Det er også meningen. Skal vi klare å redde verden (ja, vi er faktisk der), så må alle virkemidler tas i bruk.

Såpass skamløs er det faktisk lov å være, når klodens framtid står på spill.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags