Finnmark har en unik plass i vår historie - og i vår samtid

Av
DEL

Apropos75 år er ingen lang tid i historisk forstand. Det tok 688 år å ferdigstille katedralen i Bristol, og vi markerer i disse dager 500-årsdagen for Leonardo da Vincis død.

Sett i forhold til dette er 75 år et historisk øyeblink, kort nok til at det fremdeles lever mennesker som opplevde det som skjedde den gang; høsten 1944, da sovjetiske tropper befridde de første kvadratmeter norsk jord etter fire års okkupasjon.

Da skulle det fremdeles gå over et halvt år før resten av landet var fritt. Og kunne lukke øynene for det som hadde skjedd lenger nord.

Fredag markeres frigjøringen av Finnmark med en egen seremoni i Kirkenes. Ved 12-tiden 25. oktober 1944 trengte sovjetiske tropper inn i byens sentrum, etter harde kamper, mens de siste tyske soldatene forlot stedet.

Da hadde Festung Kirkenes vært den tyske Lapplandsarmeens nordlige hovedkvarter siden sommeren 1941. Det hadde utsatt Kirkenes for over 1.000 sovjetiske luftangrep, så det var en utslettet by som ble befridd.

Fredagens seremoni ble en verdig markering av Sovjetunionens avgjørende bidrag til å gjøre slutt på fire års okkupasjon.

Den 14. arme, som jaget tyskerne ut, mistet 15.773 mann under kampene for å befri Kirkenes, derav 4.807 døde soldater.

Både Norges konge og statsminister er med på markeringen i Kirkenes. Et tegn på en nødvendig nasjonal takknemlighet. En takknemlighet som aldri må bli borte, selv hvor anstrengt vårt forhold til Russland ellers er.

En sunn sikkerhetspolitikk må alltid evne å ha flere tanker i hodet samtidig. Det er ikke et tegn på svakhet, men på klokhet.

61. marineinfanteribrigade er Russlands kanskje mest erfarne og best trente militære enhet. Den går under navnet «Kirkenes-brigaden», et navn den fikk for sitt bidrag til seieren ved Kirkenes høsten 1944.

Soldater fra samme brigade har de siste årene vært aktive deltagere i kampene i Øst-Ukraina, et brudd på all internasjonal rett.

Det går an å hedre det ene, samtidig som man fordømmer det andre.

Det har vært sagt at Finnmark er det eneste sted i Norge som opplevde krig mellom 1940- og 45. Tar vi bort ukene etter selve angrepet på Norge , er det korrekt.

Mens resten av landet opplevde en stort sett mild okkupasjon, var Finnmark en aktiv krigsskueplass hele tiden. Bare Valetta på Malta opplevde flere bombealarmer enn Kirkenes.

Krigen tok heller ikke slutt i oktober 1944 . For mange finnmarkinger begynte den for alvor da.

Etter fire år med stillingskrig på Litza-fronten begynte en rask, tysk tilbaketrekning etter at Finland trakk seg ut av krigen i september 1944. Tilbaketrekningen var kontrollert, og fortsatte etter at Kirkenes hadde falt.

For å sinke forfølgerne ga Hitler ordre om å brenne eller ødelegge alle hus og anlegg fienden kunne ha nytte av.

Som avslutning på ordren om å trekke 20. Bergarmé sørover skriver Hitler: «Medlidenhet med sivilbefolkningen er ikke på si plass».

Ingen medlidenhet ble da heller vist. Tusenvis av hus ble brent, byer jevnet med jorda, gisler myrdet og over 35.000 mennesker tvangsflyttet sørover under svært kummerlige forhold.

75 år er ingen tid. Fremdeles lever det mennesker som føler på angsten og fortvilelsen de opplevde den gang.

Og i årene etterpå, da det offisielle Norge langt på vei nektet å anerkjenne deres lidelser og deres innsats for å befri Norge.

Fortellingen om krigen tilhørt lenge «gutta på skauen», og der hadde ingen kommunist eller finnmarking plass.

Dette har endret seg med nyere generasjoner, men fremdeles skylder vi Finnmark å ta inn over oss fylkets unike pass i vår krigshistorie.

Og det unike beliggenhet som bro mellom to naboland som alltid vil være avhengig av hverandre. På godt og på ondt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags