De spinkleste skuldrene har vært nødt til å bære en ekstra bør alle oss andre

Av

Forvirringen rundt barneidretten føyer seg inn i et mønster; de svakeste gruppene får minst hjelp til å overvinne koronakrisen.

DEL

AproposDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Vi ber i virkeligheten de svakeste om at være de sterkeste i denne tid». Dette sa den danske statsministeren Mette Fredriksen da hun i slutten av mars lanserte en hjelpepakke for ekstra utsatte grupper.

Dette er grupper som var forventet å bære noen de tyngste børene under pandemibekjempelsen, på de spinkleste skuldrene. Blant dem finner vi barn og ungdom, lærlinger, midlertidig ansatte og andre med en løs tilknytning til arbeidslivet.

Også her i landet har disse gruppene vært nødt til å bære en ekstra bør for alle oss andre, og de har mottatt velfortjente hyllester for akkurat det i vårt land også.

Men gode ord er som kjent gratis, og ordene er bare i liten grad fulgt opp med handling. Skoler og barnehager er riktignok åpnet, men bemanningen i skolen blir flere steder kuttet.

Som i Bodø, der inntil 60 stillinger skal fjernes, selv om smittevernreglene strengt tatt tilsier flere og ikke færre lærere. Samtidig er Nav over hele landet grovt forsinket med å betale lønnskompensasjon til permitterte, og det hersker full forvirring om når barneidretten kan komme i gang igjen.

Dette står i sterk kontrast til hvordan de med bredest skuldre er blitt behandlet under epidemien. Private bedrifter fikk den statlige støtten rekordraskt inn på konto, og elitefotballen fikk klare og presise regler for når og hvordan de kunne starte opp igjen.

Det er intet galt i hvordan regjeringen har behandlet verken bedrifter eller eliteidrett. De har fått en god og relevant hjelp, basert på en kombinasjon av smittevernråd og politiske prioriteringer.

Men de samme prioriteringene har åpenbart betydd at andre grupper er blitt prioritert ned, og det er her det avtegner seg et gjenkjennelig mønster; det er de med de svakeste skuldrene som får minst og senest hjelp.

Altså akkurat de politikere ba om å være de sterkeste, og lovte å hjelpe. De er blitt taperne i arbeidet med å gjenåpne samfunnet og avhjelpe effektene av koronakrisen.

Da bedriftene skulle hjelpes ble det utviklet smarte teknologiske løsninger, slik at man kunne melde inn sine tap via en app, og ha pengene på konto i løpet av dager.

Bekymringer for at ordningen kunne misbrukes ble avvist med at det kunne man i så fall finne ut av i ettertid.

Også ordningen for de permitterte ble presentert som enkel og rask. Den skulle dog baseres på at arbeidsgiver rapporterte inn behovet, ikke den enkelte ansatte.

Så var ikke akkurat det så enkelt likevel, og utbetalingen kunne dessverre ikke komme før i mai. Nå snakkes det i stedet om midten av juni, og ingen kan heller garantere det.

For svært mange blir det tre måneder etter at de ble permittert. Mens alt av regninger og ugifter har fortsatt med å ramle inn. Det er pinlig og latterlig for enhver regjering, og kan ikke kompenseres med billig ros.

Onsdag kom så forvirringen rundt barneidretten, der regjeringen framstår mye strengere enn smitteverekspertene. Som den også var de skolene ble stengt i strid med rådene fra Folkehelseinstituttet.

Forhåpentligvis rydder den opp i rotet, slik at all barneidrett kan starte 1. juni. Men vi gjenkjenner mønsteret; de med de spinkleste skuldrene er de som plasseres bakerst i køen når effekten av epidemien skal utredes og avbøtes.

De svakeste har i sannhet måttet bli de sterkeste. Og det skyldes ikke noe behov for smittevern, eller å åpne samfunnet gradvis. Det skyldes bevisste, politiske prioriteringer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags