Gå til sidens hovedinnhold

De som tror kneling i protest mot rasisme skyldes moderne woke-kultur kjenner ikke sin OL-historie

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Torsdag møtes Ungarn og Sør-Afrika til vannpolokamp under OL i Tokyo. Et oppgjør som neppe vil vekke den store entusiasmen - eller interessen - her i landet.

Kanskje bortsett fra blant de som er mer interessert i politikk enn idrett. For på hver sin måte viser disse to landenes olympiske historie hvor håpløst det er å holde fast ved at idrett og politikk ikke har noe med hverandre å gjøre.

Ikke minst gjelder dette OL, der politikk har vært en ingrediens nesten helt fra starten.

OLs første politiske protest kom allerede i 1906. Under utdelingen av medaljene i lengdehopp rullet sølvmedaljevinner Peter O’Connor ut et flagg med en irsk kløver og ordene «Erin Go Bragh» (Irland for alltid), slagordet til den irske frigjøringsbevegelsen.

Andre har tatt sin politiske protest inn i selve kampen, og ingen mer enn Ungarns lag i vannpolo. Året var 1956 og OL ble avviklet under én måned etter at sovjetiske tropper hadde invadert spillerne hjemland.

Da Ungarn ble invadert ble landets vannpololag sendt til Praha, der de avsluttet sine forberedelser til OL. Der ble invasjonen knapt omtalt, så de dro til Melbourne i den tro at det ungarske opprøret hadde lyktes.

Vel fremme kunne de lese i avisene om den brutale invasjonen, som tok livet av vel 2.500 av deres landsmenn.

På denne tiden var ikke Ungarn hvem som helst innen internasjonal vannpolo. De hadde tatt gull i tre av de fire seneste lekene og var igjen storfavoritter.

Ungarn tok seg da også lekende lett til semifinalen, der de skulle møte nasjonen som nettopp hadde invadert deres hjemland; Sovjetunionen.

Vannpolo er i utgangspunktet en tøff, fysisk sport, der sparking, veivende armer og albuer og hoder som stanges er en viktig ingrediens.

Nå var de ungarske spillerne i tillegg rasende over angrepet på deres land. Så de gikk i strupen på sovjeterne helt fra starten av, og overøste dem med skjellsord på et russisk de var tvunget til å lære i skolen.

Kampen er i ettertid utropt til tidenes mest blodige OL-kamp, og kalles gjerne "Blodbadet i Melbourne". Sovjeterne svarte nemlig med samme mynt, og dommeren endte opp med å dele ut fem røde kort.

Etter å ha havnet under 4-0 svømte en av de sovjetiske spillerne bort til Ungarns stjerne Ervin Zador helt mot slutten av kampen og smekket til ham så hard at han begynte å fossblø fra det ene kinnet. Zador måtte forlate bassenget, og sydde senere 13 sting.

Samtidig blåste dommeren av kampen for å beskytte de sovjetiske spillerne mot publikum - de fleste av dem eksilungarere - og tildelte Ungarn seieren.

Zador var for skadet til å spille finalen, men Ungarn vant likevel OL-gull.

Etter lekene søkte nesten hele laget asyl i vest. Zador havnet i USA der han ble svømmetrener, blant annet for et ungt talent kalt Mark Spitz. Han tok senere sju OL-gull i Munchen, og satte samtidig sju verdensrekorder.

I 2006 var samme Spitz fortellerstemmen i en dokumentarefilm til minne om begivenhetene 50 år før. Filmen var blant annet produsert av Quentin Tarantino, som kalte fortellingen om det ungarske vannpololaget «tidenes beste ufortalte historie».

Torsdag er det altså Sør -Afrika som svømmer på motsatt side av bassenget, et land med den aller mest politiske OL-historien av alle.

Sør-Afrika ble faktisk nektet å delta i alle OL mellom 1964 og 1988 på grunn av apartheid. Det er et bevis på at IOC slett ikke er mot å blande idrett og politikk, bare blandingen er relativt ukontroversiell og ikke skaper for sterke reaksjoner.

Slik sett er det svært interessant at IOC i siste liten har lettet på restriksjonene mot politiske markeringer under dette OL. Det blir nå tillatt for en utøver å markere sitt syn før starten av en konkurranse og under presentasjonen av utøveren.

Dette er en dramatisk nytolkning av paragraf 50 i Det olympiske charter: "Ingen form for demonstrasjoner eller politisk, religiøs eller rasebasert propaganda er tillatt på noen olympisk arena, anlegg eller annet område".

Dette vil for eksempel si at det under dette OL er tillatt å knele foran en kamp i protest mot rasisme, en av de mest utbredte gester akkurat nå.

Dette er svært omstridt i visse kretser og førte blant annet til at et engelsk publikum pep mot eget lag under EM i fotball. At selv IOC nå anser dette som så ukontroversielt at det tillates er dårlig nytt for disse.

Da er denne måten å protestere på så blitt så ukontroversiell i hovedtyngden av publikum at det nærmest anses som upolitisk. Slik boikotten av Sør-Afrika etter hvert ble det.

Det viser også at kritikerne bommer totalt når de anklager denne blandingen av idrett og politikk for å være resultat av en moderne woke-kultur. Idrett og poltikk har alltid vært flettet sammen, noe torsdagens to vannpolonasjoner vet alt om.

Kommentarer til denne saken