«Det er i hjemmet barn lærer vold», mener den engelske forfatteren Erin Pizzey (1939 -). Det er nå dessverre bekreftet. Nok en gang.

Antallet voldssaker mot barn har økt kraftig under pandemien. Rapporter fra andre land som Canada, USA og Storbritannia viser en sterk økning i vold mot de mest vergeløse blant oss: barna. Nå er tallene for Norge klare, og de er grusomme og skremmende. I 2020 har politidistriktene startet etterforskning i 53 saker som omhandler alvorlig vold mot barn. 38 av de 53 sakene gjaldt barn under to år; altså babyer. Det er en øning på 36 prosent fra 2019, da tallet var 39. I noen av sakene var utfallet dødelig. I andre har barna fått varige mén.

Selv om Kripos ikke entydig legger økningen i voldssakene på pandemien, fordi det ikke er forsket direkte på sammenhengen, er andre som jobber med barn ikke i tvil om at nedstenging av samfunnet er en sterkt medvirkende årsak til at voksne lar frustrasjon og sinne gå ut over de aller minste. Småbarnsforeldre er i utgangspunktet en sårbar gruppe. Så kom pandemien på toppen. Arbeidsledighet og hjemmekontor der folk går oppå hverandre, kanskje i trange leiligheter. Rus og psykiatri, som forsterkes i et nedstengt samfunn. Hjelpetilbud som ble borte. Nedstengte skoler i en lang periode i fjor vår, der unger med blåmerker kunne ha blitt oppdaget. Færre kontroller og hjemmebesøk, er noen av grunnene Stine Sofies Stiftelse peker på.

Det ble advart. Mange har sett og forstått at de som bærer den aller tyngste byrden av koronatiltakene, er de med de spinkleste skuldrene. De mest sårbare. Unger så små at de ikke kan fortelle eller vitne om hva som skjer innenfor hjemmets fire vegger, og som i all hovedsak vil være lojale mot sine foreldre. Selv om de slår.

Det er selvfølgelig kjedelig at voksne ikke kan gå på konserter, eller til gudstjeneste i kirkene. Å holde ut at treningssentre er stengt i noen uker, får enkelte til å klage som om det skulle være verdens undergang. Konfirmasjoner som blir utsatt også i år, er selvsagt skuffende for dem det gjelder. At sydenferien henger i en tynn tråd er ergerlig, men altså ikke dødelig. Spiseplikt på utesteder som selger øl eller vin, er smått komisk og til å le av, men ikke mer enn det. Testing for mulig smitte er noe herk, og pålagt hjemmekontor - nå igjen - er nesten mer enn mange holder ut. De savner kollegene sine.

Alt dette blekner mot langt verre ting: Barn som blir banket gule og blå av sine aller nærmeste; de som skal beskytte og verne. De som barna stoler på. De som er uten muligheter til å forsvare seg. Så neste gang du beklager deg som en furten treåring over at du må bruke munnbind hvis du skal fly, så tenk på følgende: De aller mest sårbare blant oss kommer seg ikke unna. Uansett. Så ta deg sammen, slutt med sytingen over bagateller og klapp igjen. Og vær glad for at du i det hele tatt kan fly vekk.