Gå til sidens hovedinnhold

De manipulative løgner avslørt!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det finnes mange kategorier menn, hederlige, uærlige, uvitende og kombinasjoner av disse karakterene. I det følgende skal vi møte noen av dem, og de opptrer alle i temaet klima og klode. Myron Ebell, ekstern klimarådgiver for fhv. president Trump, sier i et intervju i den danske dokumentaren «The Campagne Against the Climate (Kampagnen mod Klimaet), 2020, dette: «Jo mer CO₂, desto bedre !» Han vil ikke innse at for meget av nevnte gass har noen skadelig effekt som rammer både atmosfæren og havet. Men allerede i 1988, uttalte James Hansen, forsker ved NASA, i en høring i Senatet at klimagasseffekten var ødeleggende for klimaet, ref. i «Times» 24/6-88: «Global Warming Has Begun. Expert tells Senate.»

Straks dukket protestene opp, ledet av menn som var «kjøpt» av oljeindustrien, som den jødiskfødte Siegfred F. Singer og Jerry Taylor. Sistnevntes «styrke» lå ikke i klimaviten, men som han senere framholdt: «Talegaver!» En annen agitator for oljeindustrien, Mark Morano, framholdt at kloden ikke var blitt varmere, men tvert imot kaldere, men uten å framlegge beviser for den påstanden. Mr. Taylor har senere vist til sin tidligere karriere som dørselger; en viktig opplæring for en klimaskeptiker. Han ble ansatt i propagandafirmaet Constructive Tomorrov CFact, hvis formål er å tilbakevise alle påstander om klimaendringer, og betalt av oljekompanier.

En annen «tenketank» i regi av industrien, er Competative Enterprice Institute, som ledes av Mr. Ebell. Han beskylder Sverige for å ha innledet klimadebatten for å kunne skaffe skattepenger. En annen «tenketank» er CATO Institute, tidligere ledet av Mr. Taylor, som i dag innrømmer de falske påstander instituttet serverte under skinn av vitenskap. Patrick Michals var en av medarbeiderne som sto for visse utregninger, men som senere går til innrømmelse om at debattantene gis argumenter fra forskere som S. Singer, som har etablert Science & Environmental Policy Project, som står bak den såkalte «Leipzig-erklæringen» om at global oppheting var et «fantasiproblem». Professor Naomi Orestes fra Harvard University tok til motmæle, og hun begynte en studie med å måle den amerikanske politikken mot uavhengige klimaforskere, og fant ut at av de 937 vitenskapelige rapporter som forelå, viste at «Global Climate Change» var korrekt, og at de skyldtes menneskelige handlinger via industrien. Hennes artikkel «The Scientific Consensus on Climate Change», vakte oppstyr, og i den grad at hun fikk hatbrev og telefontrusler om drap, og både hun og universitetet ble kalt kommunister. På et møte i Tyskland, traff hun kollegaer, og en av dem fortalte hun om angrepene hun var blitt møtt med, og hvem som var den verste angriperen. «Det er han som angrep Sherry Rowland om oszon-hullet!» repliserte kollegaen. Forskere som hadde jobbet med ozon-saken på 80-tallet, ble også angrepet av dem som benektet ozonhullets eksistens. Men i 1989 ble KFK-gassene internasjonalt forbudt. American Petrolium Institute (API), bransjens hovedorganisasjon, innbefatter flere selskaper, som Exxon, og lederen er Lee Raymond, og han sier: «Vi er verdens største privatselskap, for vi selger 8 millioner fat pr. dag!» Og M. Ebell er med på et møte, hvor han sier at API vil ha råd, «for vi har ekspertisen!» Formålet med møtet er å finne ut hvordan folk skal bli usikre om klimarelasjonene. Kort sagt: Det skal såes tvil om vitenskapen bak påstanden om klimaendringen. Ingen av deltakerne på nevnte møte var forskere, og «rådgiver» Ebell sa i et intervju at han ikke er verken energiekspert eller klimaekspert. «Men jeg har erfaring i å omsette ideer til handling!» Et skriv fra møtet lekket ut, og av dette framgår det at oljeindustriens mål var å plante tvil om forskningen; noe som går tydelig frem av 8 måter å påvirke mediene på, bl.a. ved å rekruttere og opplære «forskere» efter retningslinjer gitt av instituttet, samt å påvirke journalister. Tiltaket kalles «Direct Outreach and Education National». Flere universiteter gis store donasjoner for å påvirke studentene. Geoffrey Supran er en PhD-student, og beretter om en propagandafilm som forteller at man i lang framtid må basere seg på fossilt brensel, at «fossil energi er det eneste farbare, og ingen gode alternativer finnes!» Ved å undersøke basis for filmen, fant man ut at samtlige som sto bak den, hadde bånd til fossilindustrien, og ikke til nøktern forskning. Shell Oil sto som filmens produsent, og regissør var visepresident i et gasskompani. Han hadde fått $ 300.00 av Shell. Harvard har ikke svart på kritikken. Det betviles ikke at sambandet mellom oljeindustrien og visse universiteter er bundet av store sponser. Hovedsponsoren, som avgjør hvem som skal få støtte, er ExxonMobil. Men når flere selskaper sier at de støtter forskning for å bidra til å løse klimautfordringene, lyver de. For når institusjoner som har i oppgave å bidra til løsning av krisen, er avhengige av en næring som ville tape på arbeidet, ser man en interessekonflikt. Og den unngås! Støtten er derimot et forsøk på å influere forskere, lærere og studenter, og er den strategien som aksjonsplanen består av. Industrier vil ha falsk forskning, og det betaler den for. Planen inneholder informasjon om hvor usikker klimaforskningen er, og det innebærer en barriere mot framtidige tiltak à la både Kyotoavtalen og Parisavtalen.

Tobakksindustrien. Tidligere fikk mange universiteter store beløp fra tobakksfabrikkene. Men i 2001 vedtok 31 universiteter at de refuserte midler fra tobakk-hold. Foreløpig skjer ikke det samme hva angår fossil-saken. Noen universiteter skriver at deres forskning er uavhengig, mens fx Stanford University svarer ikke på om sponsorer påvirker forskningen. Flere universitetet gir ingen svar. BP, ExxonMobil og Shell vil ikke svare på om de sponser.

Naomi Oreskes har gått videre, da hun har villet finne ut hvem som argumenterer mot klimaforskningen. «De er bedre på å kommunisere enn forskere, som vil ha arbeidsro!", sier hun om klimaskeptikerne. Dette vet begge parter. Mrs Oreskes skrev boken «Merchants of Daubt (Selgere av tvil»), og den ble ikke vel mottatt av klimarealistene, som har kalt forfatterinnen «Al Gores Groupie». Hun mener at disse angrepene bl.a. skyldes- frykten for at staten skal overta økonomien, og dermed utvikle diktatur og kommunisme.

Jerry Taylor gjorde helomvending ved å lese James Hansens bok, og han forsto at det han selv lenge hadde innbilt seg, måtte legges død. Ved å studere Hansens påstander, og ved selvsyn av det som forskere lenge har ment har skjedd, og skjer, på kloden, har han kommet til en erkjennelse av verdi. I dag avviser han det såkalte Lomborg-argumentet. Danske Bjørn Lomborg nekter intervjuer i dag, men har «redusert» noe av sin skepsis, og sier privat at klimaforverringen nok delvis skyldes menneskelig/industriell virksomhet. Mannen bak «Leipzig-proklamasjonen», F. Singer, hevder at han «ikke visste at de som signerte dokumentet slett ikke var forskere!» Lignende falske dokumenter er f.ø. kjent. Et annet prov på bedrageri, er historien om «tenketanken» Cepos i Danmark, som solgte den falske rapporten til en oljefinansiert «tenketank» i USA- Lederen for Cepos beklager i dag det som skjedde, og sier at man nu «passer på!» Interessant nok, lar de ledende klimaskeptikerne i USA være å besvare «utidige» spørsmål fra granskerhold. Så også om nevnte affære.

Apropos tobakksskandalen i USA: Under senatshøringen med tobakksindustrien i 1994, sto den ene efter den andre av de innkalte frem og bedyret at «sigaretter og nikotin tilfredsstiller ikke den klassiske definisjon på vanedannelse!» Men medio 1900-tallet sa leger at tobakksrøyking var skadelig, og straks kom tobakksindustrien med motannonser. Og hvem støttet industrien? Selvsagt debattanter og «forskere» som tok imot penger fra bransjen. Selv advokater og leger ble bestukket; under ed i retten ga de ord på at de ikke hadde funnet at tobakksrøyking var skadelig. En Steve Milloy har jobbet for både tobakks- og oljeindustrien ved å skrive propaganda. Ed Garvey jobbet for Exxon i 1979. Hans oppgave var å teste effekten av CO₂-økningen på kloden, og selskapet skrev en replikk som var kvasi tvers igjennom. Til tross for at konklusjonen ved målinger viste tydelige tegn på klimaendringer, annonserte Exxon «Ingen fare!» Ikke desto mindre skriver samme kompani i dag at faren for klimaendringer er reell, og at kunnskaper har vært tilgjengelig i vitenskapelige fagtidsskrifter (Spesielt i NATURE; forf.s kommentar). Mer vil selskapet ikke si, og svarer ikke på spm. Shell sier at man holder ikke tilbake viten, og at man arbeider for å hindre global oppheting. Exxon/API sier at man jobber teknologisk for å redusere klimakrise. Men forskning viser at selskapene investerer minimalt i «grønn» teknologi. Ikke desto mindre er det andre krefter som arbeider effektivt for en mer levelig framtid på en allerede skadet klode.

Kommentarer til denne saken