Gå til sidens hovedinnhold

Dass, Knutsen og samene

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I de pågående meningsutvekslingen om Petter Dass har professor i Nordisk litteratur ved UiT, Nils Mange Knutsen, flere ganger trukket fram at mye av de Dass skriver om samene i Nordland Trompet er basert på ei bok utgitt i 1632. Boka er skrevet noen ti år tidligere av sørlandspresten Peder Clausson Friis som levde i perioden 1545 til 1614. Oppdagelsen og redegjørelsen for denne forbindelsen mellom Friis og Dass er nye og positive trekk fra litteraturprofessorens side. Knutsen har ikke sugd oppdagelsen fra eget bryst, og det hadde vært redelig overfor avisleserne om Knutsen kunne fortelle hvor han har dette fra. Blir spennende å høre fra en som så ofte slenger rundt seg med udokumenterbare håpløsheter.

Noen, det gjelder kanskje også Knutsen, vil trekke fram at Dass var forut for sin tid når det gjaldt enkelte utsagn om samene. Skulle man nå fram med den rette og sanne lære mente Dass at det best kunne skje på samenes eget språk. Dass var altså ingen tilhenger av fornorskning (egentlig: fordanskning), vil noen hevde gjennom å bruke et moderne uttrykk. Samemisjonæren Thomas von Westen mente akkurat det samme og fikk myndighetene på slutten av 1720-åra til å gi samene amnesti i forhold til den norske lovparagrafen om dødsstraff for svart magi og djevlepakt. Felles for de to var formålet om en effektiv utryddelse av «villfarelse og hedenskap» blant samene, altså det som vi i dag benevner som samenes naturreligion og verdensanskuelse, noen kaller det sjamanisme. Forskjellen mellom von Westen og Dass var at samemisjonæren ville gå fram med forsiktighet, mens Dass ønsket å fjerne, han brukte uttrykket «utrydde», alle signefolk, både blant folk flest, samer som nordmenn. Flere av Dass sine kjente tekster ble først publisert et stykke ut på 1700-tallet og gjør hans beskrivelse av samisk trolldom ekstra interessante.

Den allmenne forestillingen under nytiden om at urfolket på Nordkalotten var gjennomsyret av all slags ondskapsfull magi og avgudsdyrkelse, gjenfinner vi både hos Friis og Alstahaug-presten, som levde i nær kontakt med samekulturen. I Nordlands Trompet finner vi altså et nokså langt kapittel som dikterpresten har kalt «Om Lapperne og Findene». I Petter Dass' samlede verker er det her vi finner hans mest konsentrerte omtale av trolldom. I forhold til andre egenskaper som Dass finner interessant ved samekulturen, får deres trolldomskyndighet svært stor plass. Petter Dass sin framstilling av samene, er den først og fremst preget av frykt, fordømmelse og av et lidenskapelig ønske om å utrydde deres mange trolldomskunster. I en viss forstand kan man hevde at Petter Dass prøver å forstå samenes kyndighet i trolldomskunst, men da handler forståelsen om å sette kunsten inn i en diabolsk kontekst. Den uttrykksform som ligger i samenes naturreligiøse forestillinger skal, slik dikterpresten ser det, oppfattes som djevlebesvergelser.

Trolig er det Friis' bruk av eksempler fra Helgeland som har fascinert Petter Dass. Friis forteller om både «gand-lapper» og heksebål på Helgeland. Enten fordi han ønsket å formidle et konkret bilde til sin menighet eller fordi han selv trodde fullt og fast på det, beskrev Petter Dass samisk gand som noe fysisk konkret gjennom å vise til Beelzebubs fluer. Imidlertid, som jeg har gjort oppmerksom på i flere sammenhenger, så kjenner vi ikke til heksebål på Helgeland etter 1670, altså mens Dass virket som prest. Fra kommentarlitteraturen kan vi relativt ofte lese at Herr Dass fikk oppleve mange heksebål. Denne påstanden er det ikke belegg for. Derimot står Dass for en oppfatning av trolldomskunst som noe kriminelt som bør utryddes blant sine samiske sognebarn. Den religiøst fundamentalistiske sognepresten fra Alstahaug har i pakt med tidens lærde mentalitet en sterkt fordømmende holdning overfor samene og deres naturreligion. Han gir sitt dikteriske bidrag til forestillingen om Satans herjinger blant urfolket i nord.

Tidligere samepresident Ole Henrik Magga oppsummerer det hele meget presist: «Slike beskrivelser som hr. Petter presenterer, gjorde sitt til at kolonister som kristne, opplyste mennesker fikk en slags moralsk rett til å fortrenge samene fra deres område, som samene i mange tilfeller hadde svart skatt for i hundrevis av år».

Jo da, Knutsen, jeg har lest min Dass og særlig konsentrert meg omkring hans religiøse diktning og historiske ståsted. Så langt jeg kjenner til, er jeg den første som har fått fram at vi ikke har belegg for heksebål på Helgeland i hans tid. Og jeg er fortsatt av den overbevisning om at den historiske Dass må reddes fra hans beundrere.

For øvrig, kommenterer ikke Knutsen mitt forslag om å skrote planene om en ny Dass-skikkelse og heller bruke fylkesmidler til å reise en bauta over Liv Elisabeth Grannes, hun som nylig ble så flott presentert som Nordlands Jeanne d'Arc i den dokumentarfilm på tv. Hva sier du Knutsen, har vi ikke nok av Dass monumenter?

Kommentarer til denne saken