Så har demokratiet nok en gang fått virke i Bodø. Til jubel for noen og mismot for andre. Høyre med sin 34,5 % oppslutning utklasset Ap med sine 16,9 prosent. Et drastisk fall på hele 10,4 prosent fra forrige kommunevalg til tross for sin ledende rolle i to perioder. Og koalisjonspartnerne Sp og MDG led samme skjebne overfor en høyrestorm som blåste alle forhåpninger om fortsatt stø kurs til havs. Mange spør seg nok hvordan en slik formidabel nedtur kunne skje? La oss se på noen mulige forklaringer.

Arbeiderpartiet har hatt en vanskelig tid etter at Jonas Gahr Støre tok over statsministerstolen. Det skyldes neppe partilederen som fortjener all mulig respekt for den måten han har stått i stormen på. Nære medarbeidere har derimot over lengre tid forårsaket negative medieoppslag så det rekker. I tillegg kommer matvarekjedenes og bankenes utnyttelse av den økonomiske krisen til profittøkning , forhold som lett har overskygget regjeringens positive resultater.
Det har stort sett vært et nærmest vedvarende negativt medietrykk på partiet, som regjeringen også selv har bidratt til ved sin støtte til krafteksport og Acers markedspris for elektrisk kraft samt treghet med å etablere støtteordninger. Fosenskandalen og vedtaket om elektrifisering av Melkøya har virket i samme retning. Det er nok å ta av for negativ medieomtale av partiet og regjeringen.

Nå kan det innvendes at det meste av dette ikke er politikk som direkte angår årets kommunevalg. Her er det lokale forhold og politiske prioriteringer som råder grunnen og som burde være grunnlaget for stemmegivningen. Men dekningen av årets kommunevalg av de nasjonale mediene synes å ha lagt lite vekt på dette. Riktignok har vi hatt innslag av lokale forhold ved TV-sendinger, men partilederdebatt og nasjonale målinger om oppslutning har rådet grunnen. Her gis det vurderinger av innsats og terningkast som ved Stortingsvalg.

Og etter valget er det summen av de lokale valgutfall som har fått oppmerksomhet som indikator på nasjonal oppslutning. Ulike lokale prioriteringer forsvinner lett i slike tall, at mange har stemt ut fra lokale forhold som for eksempel i Bodø, i Rauma og kommuner i Sogn. Det nasjonale snittet på 21,6 er derfor ikke et tilstrekkelig svar på den generelle oppslutning om Ap. Heller ikke for oppslutningen i Bodø.
Det uklare skillet mellom nasjonal politikk og lokale saker ved kommunevalg, ofte forsterket ved medias dekning og besøk av partitopper og regjeringsmedlemmer, bidrar nok i betydelig grad til å prege stemmegivningen. Å gjøre som vårt naboland, Sverige, med sammenfallende valg til Riksdag og kommuner har vært foreslått, men har ikke fått den nødvendige oppslutning i Norge. Årets kommunevalg kan neppe sies å ha understøttet den nåværende ordning. Det er den nasjonale partmessige profilering som har fått dominere.

Men en slik forklaring er neppe tilstrekkelig for den sviktende oppslutningen om Arbeiderpartiet i Bodø. Mens partiet i mange av de andre kommunene i Salten har en hatt en oppslutning som stort sett har ligget på landsgjennomsnittet, så ligger oppslutningen i Bodø nærmere fem prosent lavere til tross for en valgdeltakelse som svarer til landsgjennomsnittet. Det er oppsiktsvekkende. Her har nok lokale forhold i større grad virket i negativ retning. Skifte av ordførerkandidat for partiet, mens Høyre kunne møte med en kjent, tidligere rikspolitiker, kan nok ha virket inn. Men dette kunne vært møtt med en sterkere fokus på politiske saker for den kommende periode og at de samarbeidende partiene samlet hadde markedsført dette sett i forhold til de vage utspill fra opposisjonen.

Med andre ord at en kunne ha dratt fordeler av profilering av en førvalgskoalisjon med avklarte svar på byens utfordringer i stedet for enkeltvis partiprofilering. Personprofilering var i alle fall ikke veien å gå og det politiske budskap var ikke lett å få tak i. Slik har det i alle fall virket for en som har søkt å fange inn hva en vil med den omsøkte politiske tillit. Boligpolitikken som hindrer nyetablering og tilflytning til byen har eksempelvis vært savnet som tema.
Skal en satse på sosial boligpolitikk, virke for at byens boligbyggerlag går i konkurranse med de private entreprenører i å kutte kostnader i stedet for samarbeide om prosjekter. Dette er bare ett eksempel på en profilering som ville ha klargjort skillelinjer i kommunepolitikken. Ap sitt valgløfte om forutsigbare forhold for næringslivet sier egentlig det motsatte. Sosialdemokratiske velgere ønsker generelt at markedet i mindre grad skal styre utviklingen.

Nå venter en periode for velgerne i Bodø med tilrettelegging for utvikling og styring ved velkjente markedsmekanismer. Den har aldri virket utjevnende, men favorisert de bedrestilte i samfunnet. Det er nok langt flere enn de 16,9 prosent av velgerne som ikke vil ønske en slik politikk lykke til.