Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi har ikke gjort annet det siste året, men vi må gjøre det likevel: Snakke om strømmen. Igjen er det mye spenning i lufta. Eller mer presist: Alt for lite. Og da ender vi opp i energitappende krangler som tar kraften fra de fleste av oss.
Regjeringen forsøker å gjøre noe. De snakker i alle fall om at de skal forsøke å gjøre noe. Så langt har Vedum og Støre bare oppnådd en strøm av kritikk. Ikke minst fra egne rekker i Senterpartiet. Flere mener strømprisene er viktigste årsak til regjeringspartienes elendighet på meningsmålingene.
Gjennom generasjoner har vi slått oss til ro med en evigvarende sannhet: Vi har rikelig overskudd på norsk vannkraft og vil alltid ha det. Kraftoverskuddet bygde land og landsdel. Stabil forsyning til gunstige priser har reist industri, arbeidsplasser og samfunn. I Glomfjord, Straumen i Sørfold og Mo i Rana. Og mange andre steder.
Nå er idyllen borte. Det er krig i Europa. Det er uro i verden. Drømmen om strømmen er blitt til et dyrt mareritt for forbrukere, politikere, husholdninger, næringsliv og industri. I fjor sommer satt vi kalde og våte her nord. Vannmengdene rant over støvleskafter og magasiner og endte i havet uten å gi kraft tilbake. Eneste lyspunkt var at søringene, som forsynte seg med tørke og godvær, også satt igjen med strømprissjokket.
Vi frydet oss. Såpass fortjente de.
Til slutt ble også vi innhentet av virkeligheten. Strømprisene satte nye rekorder i landsdelen på tampen av fjoråret. Og framover ser det ikke bra ut. Kraftoverskuddet vi har tatt for gitt i generasjoner i nord er i ferd med å spises opp av økte behov.
I en tid hvor Europa er i en kritisk energisituasjon skulle Nord-Norge lede an i det grønne skiftet. Kraftoverskudd, skjermet markedsposisjon, gunstige priser og forutsigbarhet skulle lokke til oss ny industri med miljøvennlige produkter, laget av kortreist og pur ren kraft. Vi skulle redde verden, skape nye arbeidsplasser og snu flyttestrømmen.
Men nå er bildet snudd: Vi er i ferd med å gå fra kraftoverskudd til underskudd i landsdelen. Elektrifisering av Melkøya og mange planlagte nye kraftuttak er årsaken. Direktør Jan Gabor ved Mo Industripark tegnet et dystert bilde av framtidsutsiktene under Nord i sør-konferansen i Oslo nylig. Han fortalte at vi er på god vei til å miste vår gunstige posisjon ettersom kraftoverskuddet kan være brukt oppbrukt allerede i 2027. I tillegg vil strømprisene stige som følge av økt etterspørsel. «Vi risikerer redusert industriell aktivitet og vil ikke være konkurransedyktig i kampen om nye etableringer», slo han fast.
Gabors arbeidsplass, Mo Industripark, er nå vertskap for en av de største investeringene i landindustrien i Norge etter andre verdenskrig. Freyr investerer 17 milliarder kroner og i første omgang 600 arbeidsplasser i ny batterifabrikk. Store etableringer følger i kjølvannet. Rana-samfunnet tar imot med åpne armer.
Flere store kraftsatsinger står for tur på Helgeland, mens utviklingen i Salten stoppes av mangel på kraft.
Da Blastr Green Steel i fjor ville investere 50 milliarder kroner i 1500 nye arbeidsplasser og storskalaproduksjon av «grønt stål» på kommunegrensa mellom Fauske og Sørfold ble de slett ikke mottatt med åpne armer. Selskapet gikk på en kraftsmell. Politikerne i begge kommuner sa nei til vindkraftutbygging. Fortsatt smeller det bitre kraftsalver fra det uforsonlige ordskiftet. Nå er planene flyttet til Finland i det som omtales som den største industriinvesteringen i Finlands historie. Så langt ser det ut til at Blastr Green Steel mottas med åpne armer i nabolandet.
Ga opp Salten-kommunene – nå vil de etablerer seg i Finland
Nå har en ny kraftstrid blusset opp i Salten. Nettselskapet Arva ønsker å etablere en kraftlinje på 9 kilometer mellom to transformatorstasjoner i Sørfold. Linjen omtales som avgjørende for å løse opp i en flaskehals og gi helt nødvendig kraft til ny nærings- og industriutvikling i hele Salten-området.
Heller ikke denne satsingen går særlig bra. Hensynet til reindriftsnæringen har så langt stoppet planene.
Full stans i storstilt kraftutbygging: – Blir brukt som gissel
Uten å ta stilling til de kontroversielle stridene, så er paradokset åpenbart. Alle vil ha billig strøm. Vi vil ha nye arbeidsplasser og vi vil ha befolkningsvekst. Men vi sier nei til vindturbiner på land. Vi er skeptisk til vindturbiner i havet. Fossil olje skal vi slutte med, og gass er ikke fornybar. Solenergi der det ingen som snakker om. Vi har ingen planer om utbygging av mer vannkraft. Atomkraft er totalt uaktuelt.
Da står vi der. Kraftløse og motløse. Så hva gjør vi nå?