Gå til sidens hovedinnhold

Da Bodø skulle redde Libya

Artikkelen er over 2 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 2011 slapp fredsnasjonen Norge – med militærbyen Bodø i spissen – 588 bomber over Libya. Foranledningen var bølgen av opprør i den arabiske verden som startet i Tunisia og som raskt spredde seg til flere land, deriblant Libya. Opprørerne krevde demokrati og regimeendring, og var en trussel mot det sittende regimet ledet av Muammar Gaddafi. Situasjonen eskalerte raskt til borgerkrig, og påstander om at myndighetene gikk til angrep på sivile førte til at Vesten fryktet at man sto ovenfor et mulig folkemord i Libya. Med dette for øyet, kom spørsmålet om militær intervensjon og norsk deltakelse raskt på bordet. 17. mars 2011 vedtok FN resolusjon 1973 som innførte flyforbudssone og oppfordret til en militær aksjon for å beskytte sivile. Noen dager senere var det bestemt at Norge skulle bidra i den internasjonale operasjonen med seks kampfly fra Bodø.

Argumentet om å beskytte de sivile, hadde sitt utgangspunkt i de erfaringene FN hadde gjort seg fra folkemordene i Rwanda i 1994 og Srebenicia i 1995. Å ikke gripe inn i «staters indre anliggender» ble ett av de viktigste prinsippene i internasjonal politikk etter Westfalia-freden i 1648. Utover 1990-tallet ble det stilt spørsmålstegn ved dette. Menneskerettigheter og siviles rett til beskyttelse ble argumentert skulle veie tyngre. I 2005 ble «R2P-doktrinen» (Responsibility to Protect) vedtatt.

Mandatet for Operation Unified Protector var nettopp forankret i tanken om å beskytte sivilbefolkningen. Problemet var bare at det fins svært lite dokumentasjon på at Gaddafi faktisk planla eller begikk drap på sivile. Tvert imot, rapporter fra Storbritannia konkluderer med at dette var falsk informasjon som opprørerne bevisst satte ut for å få militær støtte fra Vesten.

I tillegg er det mye som tyder på at den libyske regjeringen hadde innført våpenstillstand da Libya ble bombet. Et annet problem var at målet med intervensjonen raskt gikk over til å omhandle regimeskifte, selv om utenriksminister Støre benektet dette på det sterkeste. Bombingen som fulgte av Gadaffis hovedkvarter og bolig vitner imidlertid om noe annet.

Libya-rapporten som ble framlagt av Pettersen-utvalget i september 2018 diskuterer disse problemene behørig. Det største problemet med intervensjonen i Libya – enten den hadde som formål å beskytte sivilbefolkningen, innføre demokrati, eller bygge fred, var imidlertid at beslutningen ikke bare ble tatt på sviktende grunnlag (feilaktig/manglende informasjon), men også helt uten et kunnskapsfundert grunnlag.

«Det å innføre demokrati fra 40.000 fots høyde er ikke enkelt» sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, og det hadde han rett i. Forskning som er gjort på militære intervensjoner for å innføre demokrati tyder riktignok på at landene beveger seg i noe mer demokratisk retning, men den viser også at de ender opp som «halvdemokratier». Disse er de regimene som er mest ustabile og mest utsatte for borgerkrig og terrorisme. Dette omtales gjerne som den omvendte U-kurven, hvor både demokratier og diktaturer kommer ut som relativt stabile, mens halvdemokratiene opplever mye uro fordi de verken har utbygd gode nok kanaler til å løse uenigheter, eller er undertrykkende nok til å hindre uro.

Det er akkurat dette vi har blitt vitne til i Libya. Da Gaddafi-regimet falt fantes det ikke noen som kunne fylle makt vakuumet som oppsto. Staten kollapset, og i 8 år nå har kamper mellom militser som bl.a. ønsker kontroll over oljeforekomster vært en del av hverdagen for den sivilbefolkning man ville beskytte. Mens Libya var rangert som nr. 53 på Human Development Indexen i 2011, var de i 2017 rangert som nr. 108.

Dette er alvorlig. Både fordi det helt opplagt har forverret situasjonen i Libya, men ikke minst fordi dette ikke er enestående. Faktisk er hele «kampen mot terror» fundert på dette tankegodset – tvangsdemokratisering hvor «USA og Vesten skal lyse vei for en gjenstridig og plaget region» for å si det med Bush jrs. egne ord. Satt på spissen er det imidlertid grunn til å spørre seg om det vi drev og driver med i Libya og ellers i regionen er en slags form for vestlig hellig krig – «en demokratisk jihad». I kjølvannet av denne, har terrorsituasjonen og ustabiliteten paradoksalt nok blitt kraftig forverret ikke bare i Midtøsten og Nord-Afrika, men også i Vest-Europa. Er tiden inne for å la statssuverenitetsprinsippet bli toneangivende i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk igjen?

Ellingsen er en av innlederne på torsdagens Lytring i Stormen.

Kommentarer til denne saken