Terningkast 5: Meningsfull og smart Tonje Unstad

Tonje Unstad er klar med barneplaten også for voksne, som hun har kalt "Mygga og flua".

Tonje Unstad er klar med barneplaten også for voksne, som hun har kalt "Mygga og flua". Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Gode tekster for barn er sjelden vare. Enda sjeldnere er det at tekstene har egenskaper som egner seg godt for voksen ettertanke.

DEL

Muntre tekster for barn er en alvorlig sak. Det visste kapasiteter som Halvdan Rasmussen, Inger Hagerup og André Bjerke, og en del etter dem, men etter hvert er det blitt en sjeldnere vare. Det blir ofte mye fjas og tull når barn skal underholdes.

Ikke slik med Tonje Unstad og hennes nye cd, som kom ut for få dager siden. Hun balanserer både de enkle og de større, lengre tankene på en slik måte at det stundom er tankevekkende, stundom kjempeartig, stundom rørende.

Med få unntak er plata hennes både meningsfull og smart. Fra første kutt er den umiddelbart nysgjerrighetsskapende. Her er tekster for små og store mennesker. Dette er langt mer enn harmløse barnevers, men samtidig helt barne-riktige eventyrstunder og sanger om skumle ting.

Veldig gode melodier er det også; oppfinnsomt, aldri kjedelig - med variasjon fra reggae til tradisjonell vise. Musikken kan trygt anbefales for musikkspilleren på barnerommet, men mamma og pappa kan anbefales å smuglåne cd'n. Da vil de kunne få både romantikk, minner og tankefull tid ut av denne dikteren og visesangerens bemerkelsesverdige univers.

Tonje Unstad er kjent for å være flink til å herme barns sang. I den ene sammenhengen og i den ene låta hun gjør det på denne plata faller det ikke heldig ut. Kanskje fordi det blir et litt for stort brudd. Vi tror vi skal få en flott voggesang og får en artigsang som knapt er ment som noe som skal få noen til å sove.

Desto bedre er ei rørende vise om å savne bamsen som ble borte, sterk også i overført betydning En annen godbit både i tekst og melodi er ei artigvise om tannfeens hevn,

Hele veien gode musikkeffekter, ikke lyd-tull, innimellom høres Børge Petersen Øverleirs uforlignelige gitarriff. Særlig i Kari Kråke, som kanskje like gjerne handler om artistdrømmen som mange som er atskillig eldre enn 10 år i høy grad har.

Ei skikkelig voggevise til slutt, det er som det skal være.

Det enkleste er ofte det beste.

Artikkeltags