Terningkast 5: Manic Street Preachers

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Journal for plague lovers. (Sony)

DEL

Dette bandet bestod opprinnelig av fire barndomsvenner fra Blackwood i Wales. På terskelen av det store gjennombruddet med deres tredje album i 1995, «The Holy Bible», forsvant bandets lyriker, Richie Edwards. Han ble aldri funnet, og først i november i fjor ble han erklært død.

Det var da resten av medlemmene i Manic Street Preachers våget å ta fram en bunke tekster som han etterlot seg for å skrive melodier til dem. De fins nå på albumet «Journal for plague lovers», og albumet virker uttrykksmessig som en oppfølger til «The holy Bible». Og det låter veldig bra.

Selv uten tekstene til Richie Edwards har Manics vært et av Storbritannias største og beste band de 15 siste årene. Dette er deres niende album, og det plasserer seg blant deres tre-fire beste.

De har alltid hentet inspirasjon fra band som The Who, The Clash, The Rolling Stones og Guns'N Roses, og det gjør de fortsatt. Produsenten til Nirvana og Pixies, Steve Albini, får fram kraften og energien i bandet og i låtene. Variasjonen er stor fra enkle og slentrende poplåter og ballader til rocka materiale det gnistrer av.

Manic Street Preachers gir Richie Edwards siste ord det de fortjener.

Artikkeltags