Med jazzradikalere som Ornette Coleman og Eric Dolphy sterkt til stede som komponister og åndsfedre tar «Ballrogg» oss til et landskap utenfor jazzens ukompliserte sentrum. Kall det søkende, modernistisk eller avantgardistisk. Eller jazz med påvirkning fra samtidsmusikk.

Uttrykket er nakent, sårbart og gjennomsiktig, og Ballrogg har klart å finne sin egen tolkning av det eksternt komponerte materialet. Duoens egne låter er av bra standard, og i forhold til originalene gir Ballrogg klassikerne et ekstra innslag av noe abstrakt både i improvisasjonene og tilnærmingen til temaene. For undertegnede funker noen låter bedre enn andre. For eksempel lyder Colemans «Sex Spy» og «Guiffres «Emphasis» sterkere enn den tidvis noe kjedelige versjonen av Dolphys «Out to Lunch» Duoen er imidlertid samspilt og individuelt kreativ nok til å gi uttrykket dybde, og selv om jeg synes de tidvis mister litt av nerven er storparten av både melodiske og «utfordrende» sekvenser verdt lytteinnsatsen. Innsats? Ja, dette er musikk som krever aktiv lytting hvis du skal få maksimalt ut av den. [Underskrift brev]