Energipolitikken i de vestlige landene er for tiden drevet av frykt. Politikere er livredde for drivhusgasser i atmosfæren, og vedtar panikkartet å satse på hva de kaller grønn, eller fornybar energi. Enten det handler om sol, vind eller hydrogen, har de imidlertid alle store negative konsekvenser.

Det virker som tanken ombruk hydrogen er revolusjonerende ny. Det er galt. Flere ganger gjennom de siste tiårene har myndigheter og industri hatt ideen om slik satsing. Og de har alltid lagt den vekk, fordi det er en blindvei som har vært prøvd før. Og tro ikke at det de siste tiårene har inntruffet noe teknologisk gjennombrudd, for noe slikt har ikke funnet sted. Ideen er derfor like dårlig som på både 1980, 1990, 2000 og 2010-tallet.

I juli 2020 presenterte EU-kommisjonen fellesskapets nye hydrogenpolitikk. Den går ut på å bruke fornybar energi (fra vind og sol) til å produsere hydrogen gjennom elektrolyse. Dette hydrogenet skal så brukes som drivstoff i såkalte brenselcellemotorer. I en slik brenselcelle blandes hydrogen og oksygen, og det produseres strøm. En brenselcellemotor er altså en elektrisk motor. Når man konverterer fornybar energi til hydrogen gjennom elektrolyse, og så konverterer denne tilbake til elektrisitet gjennom en brenselcelle, taper man 70 prosent av energien. Prosessen finnes ikke effektiv, og vil aldri få noen industriell anvendelse uten enorme og vedvarende subsidier. Nettopp dette har man sett utallige ganger tidligere, men nå har hydrogenideen dukket opp på nytt som en følge av panikken for drivhusgasser. Det gjør den ikke mer fornuftig.

Allerede på starten av 1980-tallet var det flere som så for seg at hydrogen skulle erstatte bensin og diesel som drivstoff i kjøretøyer. I tillegg skulle denne komprimerte gassen erstatte andre energikilder i hjemmet, til matlaging, oppvarming og luftavkjøling. Det skjedde ikke. Delvis er grunnen enorme kostnader, delvis energisløsing. Regnestykkene går nemlig ikke opp.

I dag lages 95 prosent av alt produsert hydrogen av naturgass. Altså metan, som er en fossil energikilde det grønne skiftet skal unngå. Det er en kjent industriell prosess, som skjer ved bruk av varme, vanndamp og membraner. Prosessene slipper ut CO2, og er derfor ingen «grønn teknologi». Alternativet er elektrolyse av vann, som blant annet Norsk Hydro drev med på Rjukan gjennom mange tiår. Problemet med hydrogenproduksjon gjennom elektrolyse er at prosessen krever sju ganger mer energi enn ved produksjon av hydrogen fra naturgass. Elektrolyse er en ekstremt energiintensiv prosess. Effektiviteten i den kjemiske prosessen er 60–70 prosent, som kan være akseptabelt i enkelte industrielle prosesser, men på ingen måte dersom man skal produsere på en stor skala. Det krever enorme subsidier, og vil aldri bli bærekraftig.