Jeg snakker selvfølgelig om tilskuerne på Aspmyra.

Tirsdag påførte over 8.000 av dem meg både gåsehud og gysninger, selv om gradestokken holdt seg rundt 20 grader pluss kampen gjennom.

Det er en skrikende kontrast til Aspmyra-publikum for bare noen få år siden.

I 2019 spilte Bodø/Glimt strålende fotball, og kjempet i toppen sesongen gjennom. Likevel slet de med å få noe mer enn 3.000 bodøværinger til å kjøpe billet og hylle laget.

Og i lange perioder under kampene minnet stemningen på Aspmyra mer om begravelse enn feiring.

Det fantes unntak, ikke minst blant de mest besatte tilhengerne på J-feltet.

Men selv de slet med å dra med seg resten av stadion på jubelen, og avsyngingen av "Barndomsminner fra Nordland" etterlot oftere en følelse av flauhet enn av stolthet.

Antall gule flagg og skjerf utenfor J-feltet kunne også telles på en hånd.

Snuoperasjonen begynte paradoksalt nok i 2020-sesongen. Paradoksalt fordi dette var selve koronasesongen; sesongen da norsk fotball spilte sine kamper for tomme tribuner.

Vel ikke helt tomme; 200 mennesker fikk slippe inn. Og det skulle vise seg å være nok, i hvert fall for å skape stemning på Aspmyra.

Nå er det jo primært spillerne som skal ha æren for det; Glimt spilte skjorta av absolutt alle og vant oftere 7-0 enn 1-0.

Men ikke hele æren; jeg overdriver ikke mye om jeg hevder at de 200 innslupne til tider skapt bedre stemning og høyere jubel enn 3.000 hadde klart året før.

Slik ble det for nesten tomme tribuner jeg virkelig fikk øynene opp for kraften i J-feltet.

Og de var ikke alene. 22. november møtte Bodø/Glimt Strømsgodset i Drammen. Med seier ville seriemesterskapet være sikret.

Alt før ballen var satt i spill drev merkelige lyder inn mot pressetribunene. Lokalpressen så seg forvirret rundt, mens vi fra Bodø nikket anerkjennende; det var kjente og kjære Glimt-sanger.

Problemet var å finne ut hvor lyden kom fra, men vi fant ut av det etter hvert.

Utenfor en av de stengte inngangene til Marienlyst, og uten å kunne se én meter av gressmatta, sto et 20-talls glimtsupportere i gult og sang og sang og sang.

Hele kampen gjennom og lenge etterpå. Da kjente jeg virkelig på lysten til å gråte.

Som jeg gjorde både i Roma og Alkmaar forrige sesong. For også der satte Glimt-fansen sitt preg på kampene. Både før, under og etter dem.

Ja, til tider overdøvet 900 bodøværinger 30.000 romere på Olympiastadion i november. De ga gåsehud, gysninger og klump i halsen det også.

Fotball er et merkelig spill. Til sjuende og sist handler alt om tall; antall mål, antall poeng, antall centimetere offside.

Men tallene tilhører overflata. For dypest sett handler fotball om følelser.

Det er de som driver sporten fram, det er de som har gjort den til verdens mest utbredte og populære idrett. Og uten fansen; ingen følelser.

Det er et tveegget sverd. Fansens glød og iver er en avgjørende driver i den prisgaloppen som utgjør moderne fotball.

Vi er villige til å betale mer og mer for å se fotball, både på tv og i levende livet. Det driver opp klubbens inntekter, men skaper også et økende gap mellom de som gjør det bra og de som gjør det mindre bra.

De absurde summene som står på spill i europeiske klubbturneringer er et eksempel på dette. Akkurat nå er det til Bodø/Glimts fordel, og laget har fortjent hver eneste krone de spiller inn.

Dette dreier seg om hardt inntjente penger, der større lag lever på gaver fra en rik onkel, grisk forretningsmann eller despotisk statsleder med behov for å pusse opp sitt image.

Derfor er det helt greit å glemme moderne fotballs mørkere sider fort noen timer en sen augustkveld i Bodø.

For uansett hvordan det går neste onsdag er ikke pengene de viktigste. Det er stoltheten, entusiasmen og jubelen. Gleden over felleskapet.

Følelsen av å tilhøre noe større og mektigere en hver enkelt av oss.

Det er en tilstand ingen av oss kan oppnå alene. Derfor er det nok en gang på plass å hylle fansen til Bodø/Glimt; hver enkelt og en av dem.

For de har foretatt en reise de også de tre siste årene, som laget har gjort. En reise fra kritisk distanse til ekte kjærlighet.

Og reisen er langt fra over, verken for fansen eller for Glimt. For uansett hva som skjer i Zagreb, blir det tre nye toppkamper på Aspmyra denne høsten.

La oss gå sammen om å gjøre dem like følelsesladde, gulkledde og glade som tirsdagens jubelprestasjon, og la brølet fra Aspmyra løfte Bodø/Glimt videre gjennom Europa en sesong til.