Gå til sidens hovedinnhold

Boligpriskampen er én krig med Tromsø Bodø bør ønske å tape 

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bodø er i ferd med å ta igjen Tromsø når det gjelder boligpriser. Mens forskjellen i kvadratmeterpris for bare noen år siden var 13.000 kroner er den nå nede i 4.100.

Gi oss litt tid så har antakelig Bodø gått forbi Tromsø, og har Nord-Norges høyeste boligpriser. Hurra! Eller?

Det kommer helt an på hvem du spør. De som bygger boliger, eller eier sin egen bolig har nok grunn til å juble. For alle andre er dette en nedslående utvikling.

Det er det også på et samfunnsmessig plan. Bolig er allerede den fremste pådriveren for både økte sosiale forskjeller og forskjeller mellom by og land. Nå skal det altså bli enda verre.

Det norske boligmarkedet har vært dysfunksjonelt i mange tiår. Like lenge har politikerne kviet seg for å gripe fatt i problemet.

Det er antakelig fordi det store flertall av norske velgere eier sin egen bolig, og tjener grovt på at prisene bare stiger og stiger.

De som taper er de som har for lite kapital til å komme seg inn i markedet, og de som eier bolig på landsbygda. Så langt har de vært for få til å få politikernes oppmerksomhet. Men det kan fort endre seg.

I dag eier rundt 77 prosent av oss vår egen bolig. På midten av 1990-tallet var tallet omtrent det samme på New Zealand, et land som på mange måter ligner Norge.

I dag er tallet sunket til 65 prosent. Det skyldes at sterkt økende boligpriser har presset nesten en hel generasjon inn i leiemarkedet.

I vår gikk Aps søsterparti i New Zealand til valg med løfter om omfattende reformer i boligmarkedet. Målet var å redusere boligspekulasjon og utbyggernes fortjeneste.

Valget ga Ap rent flertall i parlamentet, og reformene er ekstremt populære blant et stort flertall av innbyggerne, inkludert mange huseiere. Hovedkritikken er faktisk at reformene ikke går langt nok i å regulere boligmarkedet.

Det kan altså være stemmer å hente på å få norske boligpriser under kontroll. Viktigere er dette også at det er det eneste riktige om man skal ivareta mer overordnete samfunnsinteresser, noe som også er våre politikeres oppgave.

Skillet eie/leie er for lengst blitt det største klasseskillet i Norge. Gapet bare øker og øker, og det er et gap som går i arv. Å ha rike foreldre som kan stille opp er for lengst blitt unge menneskers hovddnøkkel til å komme seg inn i boligmarkedet.

Effekten er dermed selvforsterkende og det vil før eller senere måtte føre til samme utvikling som i New Zealand; stadig færre vil ha råd til egen bolig, og de vil bli eldre og eldre.

Måten dagens boligmarked fungerer på utvider et annet skille som vi er i ferd med å bli mer oppmerksomme; det mellom by og land.

Det koster omtrent det samme å bygge på landet som i byen, men det man får igjen for å selge boligen er mye lavere. Det betyr at eiendomsutviklere tjener mye mer på å bygge i byen.

Det betyr også at de som eier en bolig på bygda har vansker med å få solgt den uten å gå på store tap.

Resultatet er et underkommunisert bygdeparadoks; selv om fraflytting gir flere tomme boliger, har de som ønsker å flytte til stedet store vansker med å få seg sitt eget sted å bo.

Dette drøftes inngående i det ferske distriktsdemografiutvalgets rapport. Der er en av konklusjonene: "Staten og kommunene er viktige forå skape et boligmarked i distriktene – også med tilbud av leieboliger".

Dette kunne egentlig vært sagt om det norske boligmarkedet helt generelt. Uten offentlig styring vil dette markedet fortsette med å utvikle seg i negativ retning for stadig flere, og for samholdet og tilliten i samfunnet som hele.

Derfor bør Bodø betakke seg for prissammenligningen med Tromsø. Og håpe dette er den ene konkurransen med Ishavsbyen vi taper.

Kommentarer til denne saken