Jeg har akkurat kommet tilbake til Bodø etter en uke i Oslo, byen der jeg har bodd store deler av livet.

Reisene mellom Bodø og Oslo er litt ambivalente for meg, som flyttet fullt og helt til Bodø for et halvt år siden.

Akkurat denne dagen var jeg så heldig at det striregnet i Oslo, men sola skinte over Sandhornet da vi nærmet oss Bodø lufthavn.

Børvasstindene kneiste stolt og havet var blått og grønt og sanden hvit.

Og jeg tenkte for første gang, på alvor, at nå – nå skal det bli deilig å komme hjem.

Frem til nylig hadde jeg ikke forstått linja i Kjærlighetsvisa om at « ? fire kalde pils ligg nedi vannet».

For hvis pilsen er kald er det vel ikke vits i legge den i det lunkne vannet? Sånn tenker en søring som aldri har vært nord for polarsirkelen og som er vant til at sjøvannet passerer 16 grader en gang i mai.

Men kjærligheten, en spennende jobb på et ungt universitet og et ønske om å bo et annet sted enn Oslo brakte meg nordover. Jeg har ikke angret.

Det manglet ikke på advarsler (også fra bodøfolk): «Det er for lite». «Du har ingen venner der». «Du kommer til å kjede deg». «Det er en stygg by». «Det blåser hele tiden». «Mørketida kommer til å ta knekken på deg».

Men dere tok feil. Bodø er akkurat passe stor. En liten storby og en stor småby. Stor nok til å tilby cafeliv, folkefest og internasjonale kulturopplevelser. Stor nok til at man kan gjemme seg bort hvis man vil. Liten nok til at man som nyinnflyttet blir sett, hørt og tatt vare på.

Det jeg liker best er den uformelle tonen. At man kan stikke innom noen uten å si fra på forhånd. Og at noen bare kommer innom fordi det var lys i vinduet.

Jeg liker at det ikke er så nøye om det er litt rotete eller at man spiste middag da det ringte på. Og at man kan be om hjelp av hverandre uten å føle at man er til bry.

Det er ikke en selvfølge at det er sånn. Og min antakelse er at det lett forsvinner hvis man prøver å være noe annet enn det man er.

Så selv om Bodø formelt blir storby i 2014, er mitt håp at man klarer å ta vare på småbypreget.

Fortsett å komme innom uten avtale, fortsett å pusse opp hverandres hus på dugnad og bli aldri til bry for hverandre. Og så været da, og mørketida ?.

Jeg skal innrømme at det regnet en del i høst. Men det gikk over.

Og mørketida, den opplevde jeg ene og alene som uendelig vakker. Det lille lyset som er, finnes ikke noe annet sted, enten det er grånende lys midt på dagen eller dansende nordlys om natta. Og den mørkeste tida går så fort over. Når sola snur og det blir merkbart lysere for hver eneste dag, da får man daglige påminnelser om at nå, nå er det snart vår, sommer og midnattssol.

For å si det med Halvdan som sier det best:

«Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar. Det spire og gror i landet. Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har. Og vi trur på oss sjøl litegranne. Det hende vi tell og med føle oss fri, vi vet vi e hjemme og her ska vi bli. Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer, vi har sola og snart e det sommer.»

Jeg utfordrer: Stig Fossum, universitetsdirektør