Opplevelsen av å komme ut på Vokkøy utenfor Bodø en slik dag er berusende. Små øyeblikk hvor naturen spiller på sine aller fineste strenger. Slike små stunder hvor vi får et glimt av noe hinsides det ordinære og dagligdagse.

- Se hvordan gåsa konkurrerer om maten med sauene, sier Sigbjørn Skogsholm (57), mens han trasker i moderat tempo langs den eneste veien på øya.

Vokkøy er den største av øyene i fiskeværet Helligvær. Veien er omkring en kilometer lang.

- Øya har mange falsetter. Med både opp- og nedturer. En gang i tiden huset den fanger, forteller Sigbjørn Skogsholm.

I nyere tid har beboelsen bestått av fiskebønder. I dag er alle ukependlere.

Øygartnere

På Vokkøy bor det fem værer. Og omkring 90 elegante, småvokste og spenstige damer. De går fritt omkring og trimmer terrenget.

- Det hele startet i 2001. Øya her grodde over i skog. Og det å drive det landskapsarbeidet som sauene gjør, ville kostet millioner av kroner, forteller Sigbjørn Skogsholm, som eier sauene sammen med kameraten Odd Harry Hansen.

Når varmen inntar den lille øya, søker villsauen ned mot havet.

- Da går de ut på steinholmer og søker havbrisen fra vest. De ligger der og peser og koser seg, forteller han.

Sigbjørn Skogsholm er egentlig utdannet fiskeriøkonom. Men nå er han leder og medeier i firmaet Klippa selskapene. En gruppe firma har omsorg for eldre og mennesker med behov for støtte i hverdagen.

- Jeg er mye her ute. Nyter naturen, ser til sauene og holder på med gården, sier han.

Villsauene er ikke på øya for inntektens skyld. Sigbjørn Skogsholm søker ikke etter tilskudd og melder ikke inn tap av dyr.

- Jeg har sauene her av den enkle grunn at de trimmer det overgrodde landskapet, sier han.

Og det er noe som ikke alltid har falt i smak hos de på øya.

- Det var noen runder med dyrevern og anmeldelser. Så ble folk vant med dyrene og så nytten av det de gjør. Og villsauene skal ikke bli for tamme og komme for nær folk.

- Jeg har lært dem å holde en viss avstand, forklarer Sigbjørn Skogsholm.

Mangfoldige

Villsauen er en gammelnorsk sauerase. Den har en særegen beiteatferd som egner seg godt som kulturlandskapspleiere.

- Dette var den mest utbredte sauerasen i Norge fram til slutten av attenhundretallet. Rasen ble etter det nesten utryddet, forteller Sigbjørn, som har vokst opp på Vokkøy.

Villsauen kan klare seg på tang, bark og lyng. Den har et beitemønster som gjør at den sorterer ut og eter de mest næringsrike beitevekstene først.

Den beiter ned kratt og småskog, noe som gjør det enklere for oss mennesker å ferdes i naturen.

- Villsauen røyter av seg ulla selv om den ikke blir klippet. Og så skifter den farge hvert år. Fra svart til grå og gjerne rød, forteller vokkøyværingen.

Sauen er liten og lettbent, god til å ta seg fram i ulendt terreng. Og fargeskiftet skapte en gang forvirring hos Sigbjørn Skogsholm.

- Jeg tok bilder av sauene og kjente ikke igjen flere av dem året etter. Etter hvert skjønte jeg at de skifter farge på ulla en gang i året, humrer villsaubonden.

Ørna og oteren

Det er sjelden at villsau blir tatt av rovdyr. De er mer spenstig og lettbent enn vanlig sau. Likevel er ikke lammene på Vokkøy trygge.

- Jeg vet at oteren, og ikke minst ørna, har tatt lam, sier Sigbjørn Skogsholm.

Han har sett det med egne øyne. At ørna har flydd opp i redet. Partert og delt opp lam til ungene sine.

- Om ørna har tatt lammet og drept det, det vet jeg ikke. Det kan hende at lammene allerede var døde. Men at den har tatt med seg lam opp i redet, det har jeg filmet.

Trekker sauen opp på bakketoppene med lammene, er de mer utsatt.

- Da kan ørna ta flyfart og ta med seg de små. Men det kan godt være ravnen som gjør skade, og «pekker» ut øynene på lammene. Og at ørna tar dem etterpå, jeg vet ikke, sier han.

Oteren har nok fått smaken på sauekjøtt etter at han har spist slakteavfall i fjæresteinene.

- Flere ganger har oteren sneket seg inn i vinterfjøset og bitt lammene så ille at det har kostet dem livet.

Skinnet har Sigbjørn Skogsholm tatt vare på. Lammene lever tryggere nå.

- Det er sjelden vi mister sauer, men det skjer fra tid til annen. Jeg har også mistet værer som har omkommet etter slåsskamp. Men i vinter har alle sauene overlevd.

Små øyeblikk

På øya er det mye å fotografere.

Man kan traske rundt frigjort fra tiden, forevige øyeblikk man nesten aldri har hører om.

Sigbjørn Skogsholm mener at vi mennesker skaper livet selv.

På Vokkøy er det rom for refleksjon. Tiden står litt stille.

Skuldrene kan senke seg noen hakk.

- Og de dagene når jeg er den eneste mannen igjen på øya her, når uværet raser fra alle kanter, Da føler jeg at verden lever, sier Sigbjørn Skogsholm.