Talentet du bar på var på mange måter så rent, og samtidig så rått og upolert, som den nordnorske naturen du etterhvert begynte å legge din elsk på

Gikk bort: Arild Berg gikk bort lørdag 22. juni.

Gikk bort: Arild Berg gikk bort lørdag 22. juni.

Av
DEL

MeningerKjære Arild

Stille, geniet arbeider

Det er nok slik mange tenker på deg kjære Arild, for enhver som så deg spille fotball, uansett om de hadde kunnskap om spillet om lærkula eller ikke, kunne ikke unngå å oppdage at du var i besittelse av en begavelse som få, om noen, hadde sett her hjemme før din tid. Vi delte mye fint på fotballbanen, du og jeg Arild. Sammen var vi førstereisgutter, jeg var vel 17 og du 16, og jeg husker fremdeles hvordan vi ikke helt trodde det var sant, at vi skulle bo på suite, med boblebad.


Det var også som fotballspiller du først viste verden hvem du egentlig var. At gutten med de runde brillene og de lange lokkene bar på noe vi andre ikke helt kunne forstå, som vi ikke hadde forutsetninger for å begripe. Friår og snowboard: Ja takk. RBK og 6 millioner rett i lomma: Nei takk.

 
Talentet du bar på var på mange måter så rent, og samtidig så rått og upolert, som den nordnorske naturen du etterhvert begynte å legge din elsk på. Du hadde blendende teknikk, du var sta og visste best, du var råsterk og hadde en unik spenst og timing, og en enestående eleganse i alt du foretok deg. For ikke å snakke om ditt kloke fotballhode som gjorde oss andre bedre.
Men du hadde et enda større hjerte.

 
Du var raus, omtenksom og snill, jeg kan vanskelig forestille meg et forbilde som på en mer dypsindig måte gjenspeiler de verdiene vi som samfunn bør hige etter. Der din fotballverden til tider var magisk, var livet tragisk. Din begavelse ble på mange måter din tyngste bør. Og det var utenfor banen Arild, at vi to ble ordentlig gode venner.

 
Der Vinnie Jones satte en stopper for min karriere, og det var sikkert like greit, var du selv herre over din egen. Dine valg om å navigere etter ditt eget kompass ble også etterhvert et tydeligere tegn på hvorfor det var utenfor fotballbanen vi virkelig fant hverandre. Der vi delte tanker og følelser og ble fortrolige om livets mange utfordringer.


Det var alltid så fint å snakke med deg Arild, for tidlig så du meg, du så den Frode som ikke bare var tøff og kul, ikke bare han «galningen» totalt blottet for hemninger. Det var som om vi kjente igjen hverandres lengsel etter fotfeste og en trygg forankring i oss selv for å søke ut mot verden. Som guttespillere husker jeg en gang at du sa til meg: «Du Sauge, egentlig så trenger man ikke mer enn én god finte, for kan du den godt nok så spiller det ingen rolle om motstanderen vet hva du kommer til å gjøre, da går du forbi han hver gang». Om verden bare hadde vært så enkel.


Av alle de gamle kompisene i Bodø er det uten tvil deg Arild jeg har hatt mest kontakt med etter at jeg flyttet for 26 år siden, ikke minst etter at jeg kom hjem til Norge i 2012 etter 10 år i utlandet. Du var alltid så entusiastisk hver gang vi møttes. Aldri var du dømmende. Du var åpen og nysgjerrig på alt det litt rare jeg holdt på med. Det gav meg en trygghet til å dele tankene mine med deg.
Sjelden snakket du om dine indre følelser, de helt private tankene, men det var ikke vanskelig å forstå at det opp gjennom årene hadde vært smertefulle og vanskelige tider. Selv helt til siste slutt hadde du noe ungdommelig over deg, en naivitet og barnslig glede. Langt fra tanker om at meningen med livet er at det skal ta slutt.


Når det ble mørkt, ble det stille. Du svarte ikke like ofte på meldinger, men trass i mørke stunder følte jeg meg trygg på at du skulle holde ut. At vi sammen skulle snike til oss nok en dag, nok et år på denne kaotiske, men vakre kloden. Så feil kunne jeg ta.
For bare noen uker siden avtalte vi at du skulle komme til Oslo og være med på et stort seminar i forbindelse med Oslo maraton om hvordan man bruker trening som behandling innen fysisk og psykisk helse. Du ble skikkelig glad da jeg spurte, og jeg ble skikkelig glad da du sa ja. Den gangen visste jeg, og jeg er enda sikrere nå, at du ville vært en perfekt deltaker.


Du spurte, som så ofte, om tips og råd om trening. Om hvilke sko du burde kjøpe til intervaller, hvor fort du burde løpe 200 meter-dragene, og hastigheten på de rolige turene. Og du foreslo at vi skulle skrive bok sammen. Første setningen hadde vi allerede klar. Det var Trond Sollieds reaksjon på at du som 17-18 åring ble tatt ut på U21-landslaget. I telefonsamtale med fotballforbundet ga han klar beskjed: «Han Arild skal ikkje spæll puttefotball.» Og selvfølgelig skulle du ikke det, for selv om kroppen og hodet gjerne ville, hadde hjertet andre tanker. Det ble for tungt å bære et så stort talent.


Vi diskuterte våre vidt forskjellige, men parallelle mål, vi støttet og hadde troen på hverandre, der nesten alle andre mente at «joda, morsomme mål, men akkurat det tror jeg faktisk ikke dere klarer». Å Gud som vi lo over hvor kørka vi syntes de var. Ikke det at vi trodde at våre mål var noe bedre enn alle andres. Vi hadde mål som var litt annerledes, og for oss var de sanne, de var oppriktige. 
Jeg trodde på deg da du sa du trodde på meg, kjære Arild, for om noen ting var du alltid ærlig og oppriktig, jeg kunne alltid stole på dine tilbakemeldinger. Og sommeren 2012 var du den eneste som virkelig hadde tro på at jeg kunne komme meg gjennom sommerens sykkeleventyr, Tour de France. Dagen før jeg dro sa du til meg «Æ kjenn ingen andre i heile verden Sauge som æ trur kan klar det hær, men æ e heilt bombe sekker på at du klar det med glans». Din entusiasme ble min inspirasjon.


Men nå er du ikke her. Og alle drømmene vi hadde sammen kommer til å forbli nettopp det, drømmer.
Jeg dømmer deg ikke kjære Arild, men faen heller, skulle ønske jeg slapp å skrive disse ordene. For jeg savner deg. Og vi er mange som savner deg, ikke minst dine aller nærmeste som tar et siste farvel nå på torsdag.
På et merkelig vis kan jeg forstå ditt valg, og det valget er bare ditt, og du skylder hverken meg eller noen andre noen ting. Så lenge jeg har kjent deg har du gått dine egen veier, du har ikke latt deg (for)lede, noen humpete omveier har det vært, men det har alltid vært du som har bestemt veien. Det respekterer jeg deg for. Også nå.


Som venner fant vi gjenklang i hverandre. To mennesker med sterke idealer, styrt av indre verdier. Jeg kan ikke gjøre noe annet for å hedre ditt minne enn å være tro mot meg selv. Jeg lover å gjøre så godt jeg kan.
Nå er det stille. For mange var du et geni. For meg, en venn.


Hvil i fred.

Frode

Artikkeltags