Sideblikk på Bodøs syke sjel

Av
DEL

MeningerDette verdivalget sto om Bodøs kulturarv, historie og synergien av vår identitet med Bypakken kontra Bodøsjøen. Er vi i Bodø i ferd med å spille identiteten vår falitt?

Med oppriktig undring har jeg betraktet den politiske og kulturelle debatten som gjennom den senere tid her i Bodø. Har nå minimal respekt for det kortsiktige beslutningsgrunnlaget som nærmest hadde et stigmatisert syn på innbyggernes behov, i forkant av siste kommunestyremøte. Debatten var ikke saklig fundamentert, etter mange innbyggeres oppfatning. Denne debatten gikk på et polarisert syn, der det ene sto mellom Bypakkeløsninga og den andre om offentlig eierandel i Bodøgaard AS.  Bypakken representerte det helsemessige aktive, kontra såkalte «fin-kulturelle behov», representert med blant annet Bodøgaards verdier.

Nå gikk dette dessverre marginalt i disfavør for Bodøgaard. Svært kortsiktig tenkning lå bak dette vedtaket, og kanskje en politisk hestehandel for alt jeg vet?

Dette verdivalget sto om Bodøs kulturarv, historie og synergien av vår identitet med Bodøgaard som en av representantene for dette. Der kunne naturstien fra Maskinisten med samiske fredede hellere, vikingetufter og en grøntområde satsning forene Bodøsjøen fra Jektemuseet helt opp mot Vågøyvannet. I tillegg vil kyststien på lang sikt få sammenhengende forbindelse helt til Mørkved. Her kunne både natur, kultur, sportsliv og friluftsliv forenes. Natur og kultur hånd i hånd.

Bypakken kunne vi ha fått på plass, med litt smidig tålmodighet.  Det kommer jo som kjent nye budsjettforhandlinger. Hvilket tidsperspektiv har de politikerne som stemte imot? Var disse politikerne bevisst det seriøse samfunnsoppdraget de hadde, denne dagen?

Politikk i praksis er brutalt. Det som bekymrer meg mest er at dette er i ferd med å ikke bare bli en av Bodøs største politiske brølere, men dessverre også muligvis en av Nordlands største politiske økonomiske fallgruver på sikt. Som innbygger betaler jeg fortsatt eiendomsskatten min med smertelig glede.

Her kunne det politiske Bodø sammen skapt et natur- og kultursentrum likt med eksempelvis Espolin Johnsen museet i Lofoten, Kabelvåg, Louisiana i Danmark, Høvikodden og Malmø. Mange kjenner Stamsund i Lofoten eller Hydepark i London. Steder der innbyggerne har anerkjent hverandres behov. Det er ikke snakk om et enten eller, men heller en raushet for helheten mellom naturen vår og den menneskeskapte kulturen.

Vi har voksesmerter i Bodøbyen. Inntil forrige uke var jeg svært så stolt av byen min. Vi skal bli Smart City, vi har et nasjonalt museum - Flymuseet. Vi har uendelig med spennende historie, natur og kultur og by på. Stolt pleide jeg å vise tilreisende muligheter til å være gjest her, og jeg oppfordret kompetanse til å bli Bodøværing. En av oss alle.

Politiske paradokser i Bodø og regionen, har vi mange eksempler på, uten at jeg skal hevde å ha erfaring fra politikk i praksis.

Skal næringslivet igjen få lov til å løse lokal og regional politikk, slik som politisk pulverisering har skapt grunnlag for tidligere? Vi har mange paralleller til denne politiske løsninga fra siste bystyremøte. Eksempelvis Saltstraumen på 90-tallet og den gamle Lærerskolen i Rønvika.

Ønsker våre politikere som parallell her å gjøre Bodøgaard til en helt tilfeldig løsning som ingen av oss kan spå konsekvensene av? Satt litt på spissen. Privat spabad i Bodøsjøen? Privat villa som ikke er et fellesgode for noen av oss? Eller en litt kløktig entreprenør som fortjener å tjene penger på Bodøs impuls politikk? Ved at vi eventuelt må kjøpe tilbake noe mye dyrere senere, som fellesskapet har behov for. Eller at vi ikke får kjøpt et bygg som felleskapet fortjener tilbake. Overhodet.

Skal næringslivet igjen måtte ta tak for å hjelpe kommunen til halvgode løsninger som ikke gagner fellesskapet? Oss alle.

Skal det igjen være tilfeldig hva som skjer med mulighetene våre? For magasinering av kulturskatter og samdrift med oss alle? Det er dyrt å løse kulturutfordringer mot Trondheim eller Tromsø. Lange geografiske avstander. Transport er risiko. Da er disse kulturskattene ute av Nordland. Hva med turgåernes, pensjonistenes, studentenes og elevenes behov for læring, mestring, formidling, identitet og dannelse?

Og jeg forstår faktisk at lokale entreprenører gjør dette. Tjener penger på politisk hastverk. Hvorfor skal næringslivet være filantroper, når vi lar våre politikere drive strutsepolitikk og panikkpolitikk i praksis. På repeat.

Hvor er seriøsiteten vår Bodøværinger? Vi fortjener virkelig ikke dette.

Forleden snakket jeg med en internasjonal investor. Han spurte om det var korrekt at vi i Nordland ikke hadde forstått at vi igjen hadde tapt anseelse i en del økonomiske miljøer nasjonalt og internasjonalt. Miljøer som muligvis kunne støttet både investeringer i vekst i forhold til turisme og videre profilering mot Europeisk Kulturhovedstad. -Hm.. jo, mumlet jeg litt oppgitt og småtrøtt i telefonen. Derfor er jeg såpass opprørt at jeg skriver kronikk og nekter å anerkjenne at vi er i ferd med å ødelegge Bodøs sjel og ikke minst et stort økonomiske vekstpotensiale.

Framtidas innbyggere med våre barn og barnebarn, skal i Nordland vite, at vi forsøkte å si ifra. Svært tydelig. De fortjener oppvekst med natur og kultur. Engasjementet og viljen vår er ikke knekt. Ennå.

Beste hilsen

Bodøby-patriot, natur- og kulturelsker

Hege I. Haugmo

Artikkeltags