Nettavisen: – DET VIRKER SOM de tror de er mer enn de egentlig er, sa RBK-spiss Ole Sæter til TV 2 etter poengdelingen på Lerkendal. De er i denne sammenhengen Bodø/Glimt, de siste sesongenes mest framgangsrike fotballag i Norge. Selvbildet han kritiserer er det Rosenborg reiste Norge rundt med den gangen trønderne var klubben å strekke seg etter.

Fra 1990 til 2018 vant Rosenborg 21 seriemesterskap, sju cuptitler og spilte ti sesonger i Champions League.

Er det én klubb i den moderne norske fotballhistorien som har pissa på alle andre, så er det Rosenborg.

Ole Sæter ble født i 1996, og har derfor vokst opp under den trønderske forståelsen av at det bare er ett fotballag i Norge.

Som Rosenborg-spiller siden 2022 har det sakte, men sikkert gått opp for ham at så ikke er tilfellet.

I FEM SESONGER har Rosenborg kjent på det alle andre norske toppklubber med få unntak følte mellom 1990 og 2018. I psykologien beskrives følelsen med ett ord, mindreverdighetskompleks.

Begrepet defineres som en reaksjon eller selvopplevelse hvor et individ – eller i denne sammenhengen, en fotballklubb – blir sterkt preget av å føle seg mindre verdt enn en for øyeblikket dominerende aktør.

Når Ole Sæter sier at han «er luta lei av at Bodø/Glimt skal være flaggskipet i Norge», (VG) stiller han selv diagnosen.

Misunnelse er et annet beskrivende ord, og den vet vi kan være sterkere enn seksualdriften.

Alle som har hjertet sitt i en fotballklubb, kan mye om det.

BODØ/GLIMT ER PER dato norsk fotballs mønsterbruk, og alt det Rosenborg en gang var. I Norge vinner og kjemper laget fra nord om titlene hvert eneste år. I Europa tjener de penger til å forsterke laget og forutsetningene for videre suksess.

Siden 2018 – da Rosenborg vant The Double og Bodø/Glimt tok ellevteplassen i Eliteserien som nyopprykket lag fra OBOS-ligaen – har klubbene gått hver sin vei.

Rosenborg er blitt dårligere og fattigere, Bodø/Glimt er blitt bedre og veldig mye rikere.

Og det verste, selv om tabellene siden 2018 er som blødende sår i Trondheim, er ikke at avstanden mellom prestasjonene på Lerkendal og Aspmyra bare blir større og større.

Det som smerter mest, er at Rosenborg BK – og da snakker jeg om hele klubben inkludert medlemsmassen med stemmerett til veivalg gjennom årsmøtene – har seg selv å takke.

OLE SÆTERS TIRADE etter poengdelingen mot Bodø/Glimt setter trønderske ord på alt dette. De hater det. Ferdig snakka. Akkurat slik resten av Norge hatet Rosenborgs dominans den gangen Nils Arne Eggen gjorde klubben til Norges største.

Når Ole Sæter begrunner feiringen sin med at det er på tide å jekke Glimt-fansen litt ned (Nettavisen), setter han ord på det resten av Norge følte for Rosenborg i nesten 30 år.

Trofé-skapet på Lerkendal forteller alt om det.

Den gangen var det Rosenborg-fansen som var høye på pæra, nå er det den gule horden fra Bodø.

Trofé-skapet som vokser på Aspmyra, gir dem rett til det.

OLE SÆTER HAR sikkert alltid drømt om å bli god i Rosenborg. Da han kom tilbake til moderklubben etter en sesong i læra i OBOS-ligaen (Ull/Kisa 2021) ble han også det. Problemet hans nå er at han er god i et ganske middels fotballag.

Det var ikke sånn det skulle være, men det er sånn det er.

At Bodø/Glimt og fansen deres innimellom kan være litt høye på seg selv, er derfor Rosenborgs minste problem.