Det er fullt mulig at Nixon ikke kjente til innbruddet i Watergate på forhånd, men da han fikk vite om det prøvde han å påvirke rettsprosessen. Det var det som vekket medias interesse og provoserte kilder til å lekke informasjon.

Dette innebærer ikke at feilen, eller forbrytelsen er uten betydning. Innbruddet i Watergate var et direkte angrep på det amerikanske demokratiet og burde alene vært nok til å felle Nixons administrasjon.

Poenget er at det er mulig å slippe unna selv grove feil dersom man raskt erkjenner dem og deretter klarer å ta kontroll med den videre fortelling.

Etter Watergate er denne innsikten blitt en sentral del av enhver håndbok i krisehåndtering: Det lønner seg nesten alltid å legge alle kort på bordet med en gang, legge seg så flat man kan og be om unnskyldning.

Vi nordmenn elsker angrende syndere, og synes å kunne tilgi dem det meste.

Likevel ser vi gang på gang at politiske kriser ikke oppstår på grunn av feil som er begått, men måten de håndteres på. Det siste eksempelet er kritikken av sentrale politikere i Bodø Arbeiderparti.

Ingen på utsiden vet sikkert hva som ble sagt i de omstridte samtalene rundt Thor Arne Angelsens mentale helse, men Aps krisehåndtering i ettertid er katastrofal.

Først til fakta. Intet tyder på at Joakim Sennesvik og Tommy Wisth, gruppelederne i henholdsvis Høyre og Frp har diktet opp innholdet i disse samtalene. I så fall ville det jo vært verdenes enkleste sak å avvise påstanden og anklage opposisjonen for løgn.

I stedet har gruppelederne i både Ap og Sp, Anne Mari Haugen og Ingrid Lien, konsekvent nektet å kommentere saken.

Vi må derfor kunne legge til grunn at Angelsens mentale helse ble nevnt i samtalene.

Det er også naturlig å anta at dette ble oppfattet som et forsøk på å få Høyre og Frp til å endre sin stemmegiving.

Hvorvidt det var intensjonen, eller ikke vet vi derimot intet om, men siden de anklagede nekter å uttale seg blir det dette inntrykket som har fått dominere den videre fortelling.

Hadde Bodø Ap - og Sp - hatt en mer gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi kunne Haugen og Lien i stedet ha sagt - og det uten å gå inn på innholdet i samtalene - at de agerte ut fra en genuin bekymring for Angelsen, men at de ordene de valgte ble helt gale.

Deretter kunne de sagt at det utelukkende var deres feil, bedt Angelsen om unnskyldning og sendt ham en stor bukett blomster.

Dette er en historie Angelsen - og vi andre - kunne valgt å tro på, eller ikke, men det er i det minste en historie. I stedet valgte man å stikke hodet i sanden.

For det var ikke bare media man gjemte seg for, Angelsen selv ble heller ikke kontaktet og gitt noen som helst form for forklaring.

Dermed måtte han oppsøke andre kilder, og fikk dermed deres versjon av historien.

Og til de som mener dette ville vært vanskelig på grunn av Angelsen selv: Det finnes ingen dokumentasjon på de påståtte ytringer om hans mentale helse i dag.

Og dersom disse påstandene skulle være sanne gjør ikke det saken bedre, snarere tvert om. I så fall har gruppelederne spredt ekstremt sensitiv helseinformasjon om Angelsen, noe som i visse situasjoner faktisk er straffbart.

Dessuten; om Bodø Ap var genuint bekymret for Angelsens mentale helse, hvorfor ble han ikke kontaktet i ettertid og gitt en forklaring?

I stedet synes han å ha blitt aktivt utfrosset av partigruppen.

Effekten av alt dette ble en formell varslersak, ikke bare mot de to gruppelederne, men også mot ordfører og varaordfører. Den har senere utløst en ny varslersak mot ordfører Ida Pinnerød, for en episode som ligger langt tilbake tid.

Og det som hittil har vært en lokal sak, har nå også fanget interessen til riksmedia.

Uansett hva som er fakta i denne saken så har Thor Arne Angelsen utvilsomt vunnet kampen om fortellingen. Det er mulig det var uunngåelig; noen feil er for grove til at de lar seg dekke over.

Men Bodø Aps kommunikasjonsstrategi har uansett tjent dem ekstremt dårlig i denne saken. Så det er bare å slå opp på side én i krisehåndteringshåndboka igjen: "Det er sjelden feilen som er problemet, men forsøket på å dekke over den".