25. juli er det 80 år siden det tyske lasteskipet Sevre gikk inn Saltenfjorden og ankret opp utenfor den veiløse bygda Botn. Ombord var rundt 470 menn som var sendt til nord fra det tyskstyrte Jugoslavia. Fangene var dødsdømte allerede før avreise og henrettelsene startet med skyting av de som bekreftet seg syke under et stopp i Bergen. Til påske i 1943 var over 300 av fangene døde. Strekningen mellom Rognan og grenda Langset skulle få navnet Blodveien.

Da serbiske Milos Banjac ble skutt under arbeid på veien sommeren 1943, tegnet broren Marjan inn et kors av blod i bergveggen som kan sees den dag i dag. Andre leirer med serbiske fanger ble etablert i Karasjok, Beisfjorden ved Narvik og Osen på Korgfjellet. Identitetskortene på disse fangene var merket med KZ: «Konzentrationslager». I en dom fra landsvikeroppgjøret i 1947 mot en av de norske fangevokterne i Botn-leiren, het det fra forsvaret: «Fangeleiren var en tilintetgjørelsesleir, hvor drap og dødsfall så å si hører til dagens orden.»

I den lille bygda Saltdal ble det i løpet av andre verdenskrig opprettet 17 leirer med mange fanger fra Polen og Sovjetunionen. Serberne som hadde blitt sendt til Botn-leiren denne sommeren for 80 år siden hadde ikke status som krigsfanger, de var verdiløse og behandlet deretter. Så hvorfor rammet den tyske brutaliteten akkurat disse? Rivaliseringen i Jugoslavia før krigen mellom bosniere, serbere og kroater kan gi en sammenheng. Alt sammen utførlig fortalt i Knut Flovik Thoresens bok fra 2013: «Til Norge for å dø». Thoresen siterer en kroatisk ustasjaleder fra 1941: «Vi har tre millioner kuler for serbere, jøder og sigøynere».

Etter den tyske okkupasjonen av Jugoslavia ble motsetningene mellom ulike folkegrupper satt i brann. Reaksjonene mot de partisanske geriljagruppene var nådeløse. Tyske og italienske styrker henrettet folk ved offentlig henging og verst gikk det utover serbere med jødisk eller sigøynerbakgrunn. Kroatia som ny og uavhengig stat var støttet av nazistene. De bosniske muslimene utgjorde en enklave og mange av serberne var partisanere som kjempet under kommunistisk flagg.

Under krigen var det neppe mange saltdalinger som visste hvilke forhold som rådet i Jugoslavia. I åpningen av filmen «Blodveien», spilt inn på Korgfjellet i 1955 heter det fra en som kommenterer byggingen av fangeleiren: «Det er jo ikke noe krig her i bygda.» Daglige henrettelser av utsultede fanger var et sjokk for de fastboende nært Blodveien. Å ha fangekontakt med litt potet og en brødskive, kunne være fatalt. Ikke minst for mottakerne på feil side av geværer og piggtråd.

Noen klarte å rømme både fra Botn og andre strengt bevoktede leirer. En av disse var Ostoja Kovačević som med god hjelp fra innbyggere i Saksenvik kom seg over til samene i Mavas, og til lapplandsdoktoren Einar Wallquist i Arjeplog. Kovačević bok «En times frihet» finnes i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek og gir et unikt innblikk i forholdene. I en massakre ved Beisfjorden i juli 1942 utløst av at en fange var mistenkt for tyfus, ble 287 menn skutt eller brent i hjel. Ved en lignende hendelse ved leiren i Botn ble 70 fanger henrettet på en dag. Historier fra dødsleirene kom ut i verdenspressen og kan ha bidratt til at serberne fikk status som krigsfanger, slik at forholdene ble bedre.

På tross av de grusomme historiene, har de serbiske fangenes skjebne i Nord-Norge vært et underkommunisert tema. Nazistenes samarbeid med Statens vegvesen og de mange unge menn fra Nasjonal samlings hirdgarde som deltok i vaktholdet, kan ha bidratt til fortielsen. Men, ting er i endring. Jorid Mathiassen kom i vår med romanen «Der hvite liljer vokser», med handling fra Blodveien. Rett etter påske besøkte et serbisk TV-team Blodveimuseet i forbindelse med en dokumentar som kommer til høsten. Nylig fortalte Avisa Nordland om planer for en ny spillefilm om Blodveien hvor Bodø-investoren Stig Otto Nilsen er involvert. Og denne uken reiser komponist Knut Olaf Sunde med team mellom Korgfjellet og Narvik for å lage en musikkbasert film om Blodveien.

Å lære seg nåtid gjennom fortid er et fenomen som med krigen i Ukraina har fått ny aktualitet. Historiene om Blodveien forteller oss hvordan det bak tragedien også kan finnes håp og fred. Lørdag 25. juni åpner en ny utstilling i Blodveimuseet. Velkommen til guiding med innblikk.