Gå til sidens hovedinnhold

Blir det mer enn "bare ord?"

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Det er mange av oss som bedriver ord, både skriftlig og muntlig. Mange som journalister her i avisen har det som levebrød og så rart det enn kan høres ut- de har kommunikasjonsproblemer. De skriver og skriver, men det blir ofte «bare ord»,

Eller som rikskåsør Ivar Eskeland jar uttrykt det: ”Ord kan brukes til tre ting
til å uttrykke tanker
til å skjule tanker
til å dekke over at det ingen tanker finnes.”

Har ordene mistet sin kraft?
.Prester og predikanter og andre som lever av ordet, sliter ofte med å skape den samme begeistring som tidligere. Selv om talene er godt håndverk, budskapet tydelig er det noe som mangler.

Men jeg tror ikke ønske om det kjappe med en viss underholdningsverdi gir oss hele svaret. Mange politiske og religiøse emissærer har mistet troen på ordets kraft. Mange av oss er som den unge profeten Jeremia som var redd for å bli latterliggjort for at ordene ikke vil slå gjennom, men falle tomme til jorden.

Enkelt og kjapt
I et samfunn hvor alt er blitt så komplisert og hvor vi lever i en virkeligheten som ikke kan deles i svart eller hvitt, tror vi ikke på løsninger som ordene skisseres.

Hvorfor har det blitt slik? En av grunnene er nok at vi foretrekker det korte og kjappe som vi får på TV-en i en verbal boksekamp hvor det vesentlige skal uttrykkes på 30 sekunder og hvor en senere bruker adskillig mer tid på å forklare hva en egentlig mente. Men spørsmålet er om vi som borgere ønsker å leve med at sakene ikke blir godt belyst? Kanskje har vi når vi skal være ærlige (det skader ikke å være ærlig en gang i blant ) fått de politikere vi fortjener, som gir oss det vi ber om, lett underholdning og de enkle svar på kompliserte problemstillinger.

Språk for spesialister
Men det er ikke bare politikerne som sliter med språket i t dataalderen. Vi har fått et språk for spesialister. Dataekspertene har sitt språk, kassadamene på Rema sitt. Og talerne som hadde fått sagt mer om de hadde pratet litt mindre, har sitt. Det er ikke bare kirken som har sitt kanaans språk, et språk for de innvidde. Alle grupper har sitt ”stammespråk” som virker fremmed for verden utenfor. Det kan vi bl.a. høre hvis vi lytter på ungdomsprogram i radio eller følger en stortingsdebatt.

Det koster å få med seg det som blir sagt. Vi møter ord fra vi står opp til vi legger oss. Det er en strøm av lyd, og det skal mye til får vi stopper opp og lytter. I hvert fall hvis det kreves noe av oss. Og det er nettopp hva det gjør. Knapt noen aktivitet krever mer konsentrasjon enn det å lytte. Kanskje ønsker vi ikke å bruke tid og krefter på å forstå ?

Talerens tid er ikke forbi
Selv om postmodernismen er opptatt av samtale, dialog og fellesskap, tror jeg ikke at talerens tid er forbi. Jeg tror faktisk vi fremdeles har talere som har noe fornuftig å si.
Vi trenger talere i det offentlige rom på ulike arena som kan markedsføre sine syn og skape begeistring. Og som lyttere vil vi oppleve gjenkjennelse. Taleren treffer oss gjennom. Budskapet angår oss og våre liv. Men siden profet ikke er noen yrkesbetegnelse her til lands, må vi ta til takke med en ny type talere som er barn av vår tid. Mister vi talerstolene i Folkets hus, andre forsamlingslokaler, prekestolene i kirker og andre gudshus, vil vi også miste ulike typer folketalere som kan tenne flammer og vekke begeistring. Er det noen som virkelig mener at et debattstudio i en radio- eller TV-kanal eller internett kan erstatte talerstolen med folketaleren?

Kommentarer til denne saken