I Aftenpostens månedsmagasin «Innsikt» for juni setter flere eksperter i en lengre artikkel søkelyset på «Elbilens livsløp under lupen». Oppsummert er deres fasit at elbilen er for mye oppskrytt som positiv miljøfaktor, og da særlig de tyngste elbilene på ca.2000 kg. og over det. De tunge batteripakker i de største elbiler inneholder store mengder mineraler,metaller og sjeldne jordarter. Gruvedriften øker sterkt i takt med elektrifisering av bilparken.Det fører til store mengder overskuddsmasse og annen forurensing. Derfor er elbilenes negative fotavtrykk på miljøet stort i selve produksjonen. De største elbiler må ha en betydelig kjørelengde før de kan konkurrere i renhet med en fossilbil.

Staten har gitt mange fordeler til eier av elbiler.Elbilens fritak for skatter og avgifter utgjorde 19,2 milliarder kroner bare for året 2020,og slik har det væt i mange år og slik blir det vel . Men vi må stille spørsmålet: Satser staten alt for mye på subsidiering av elbiler. Jeg tror de gjør det,og i nevnte artikkel pekes det på karbonreduksjon ved å utsette bilbytte.I artikkelen peker en japansk forsker på at dersom fossildrevne biler får forlenget levetid i stedet for innbytte i elbiler er det mye å vinne i redusert karbonavtrykk. Det har å gjøre med at elbiler har et stort negativt karbonavtrykk i produksjonsfasen av slike kjøretøyer i forhold til fossilbilene.

Tiden er inne til en evaluering av hva som oppnås med den store satsing på subsidiering av elbilen . Bør det skje en omfordeling. Vi har nylig hørt at Tysklands rødgrønne regjering satser stort på nedsettelse av prisen på månedskort innen kollektivtrafikken. Vi burde gjort det samme samtidig som vi reduserte elbilsatsningen.