Hva er Guds vilje for ekteskapet? Er det Adam og Eva, eller er det Adam og Even som eier Guds velsignelse?

Samtlige av landets biskoper stilte seg bak et vedtak om å innføre en ny liturgi for likekjønnede par. Denne liturgien er helt uten forankring i Bibelen, og der finnes ikke et eneste Bibel-referanse som gir denne liturgien støtte.

Spørsmålet blir da: Hvem skal man lytte til? Er det Bibelen eller er det biskopene man skal lytte til?

For veldig mange er nok dette et vanskelig tema. Det er menneskers liv og lengsler det handler om, og siden denne saken tydeligvis er så vanskelig, så blir den også tiet ihjel av Den Norske Kirke. Man vil jo ikke såre noen, og man vil heller ikke skape splittelse. Man vil jo heller neppe havne i medias rampelys.

Dette er ikke noen kamp mot de homofile eller lesbiske, men en kamp for evangeliet og landets kristne arv. Og det er samtidig en kamp for Bibelen og for Guds gode vilje.

I dag handler det for de fleste sosialistiske kirkepolitikere (populært kalt biskoper) om islam og sharia enn en kamp for Bibelen og Guds gode vilje. Og hva vil skje med dagens kirkesyn på homofilt samliv når islam og sharia får overta kirkene?

I Den Norske Kirke har endringene skjedd raskt, og i de siste 20 årene så har Den Norske Kirke snudd 180 grader rundt.

Professor Edvard Bull, som i sin tid var nestformann i Det norske Arbeiderparti, sa i sin tid følgende i boka «Kommunisme og religion» som kom i 1923:

«Vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig mot den bestående lutherdom som andre fordummende sekter». Videre sa han følgende: «Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det».

Kommunisten Erling Falck var en sterk bidragsyter til å få fjerne kristendommen til fordel for sosialismen, og norsk ungdom fikk god opplæring av Falck i kommunismens ideologi. I Frankrike så Falck at den avkristnede staten hadde den frie kirke som motstander og ga derfor to gode råd til sosialistene:

Behold statskirken og bruk den som politisk middel.

Bruk liberalteologien som gissel for å tømme kirken for innhold. Når den er blitt blodløs og kraftløs, da kan den få sin frihet.

I 1997 forelå det en viktig utredning med tittelen «Kirkens enhet og troens fundamenter», og bak utredningen sto de 3 biskopene Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg.

Hele utvalget sto sammen om konklusjonen som lyder som følger:

«Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen, og må anses som kirkesplittende vranglære».

I 1997 sa selv den liberale biskop Osberg at å innføre den liturgi og lære som kirken nå er i ferd med å gjøre var en så alvorlig vranglære at kirken ble splittet.

Kirken ble delt i to bekjennelser – i to fellesskap. Og lærerrådet på MF kom med en høringsuttalelse til utredningen hvor de blant annet sa følgende:

«Kirken har som oppgave å veilede om Guds vilje og advare mot synd ut fra Bibelen. Homofil adferd er i strid med Guds skapervilje (Rom. 1; 26), uforenelig med kristen livsstil (1. Kor. 6; 9-11) og i strid med Guds bud (1. Tim. 1; 8). Kirken må ut fra dette fastholde at homofilt samliv er synd».

Dette sa et samlet MF i 1997.

Hvorfor har biskopene og MF gjort en helomvending i dette spørsmålet? Har det kommet nye avgjørende Bibelske argumenter? Har Bibel-forskningen gitt oss nye svar på det som står i Bibelen?

Det Bibelske belegget er fremdeles det samme, men i dag er det bare konklusjonen som har blitt forandret.

Den Norske Kirkes kirkesplittende vranglære har gått fra å være en alvorlig uenighet til i dag å være to likestilte syn som man tydeligvis lever godt med.

Det som i dag er den største trusselen mot det åndelige liv i Den Norske Kirke, er kompromissforslaget om at to uforenelige syn - et syn som bekjenner med Bibelen og et syn som taler imot Bibelen - skal leve i fred og harmoni i den samme kirken.

Dette er en alvorlig vranglære og en surdeig som i dag blir lagt ned i samtlige kirker rundt om i Norges land og i et såkalt kristent fellesskap.

Det er en sannhet i Bibelen og i skaperverket at et hvert tre bærer frukt etter sitt slag - et godt tre bærer god frukt og et dårlig tre bærer dårlig frukt (Matt. 7; 17).

Derfor kan man ikke forvente Bibel-troskap som en frukt av Bibel-fornektelse eller fornyelse som frukt av frafall.

Hvilken mulighet har man som troende kristen i dag til å bære god frukt til Guds ære? Man kan bruke Salme 1; 1-3 som en tolkningsnøkkel: «Salige er den mann som ikke vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter på spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved elver av vann, som gir sin frukt i sin tid, og har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes».

Her sier Bibelen at det er to ting som er nødvendig for at vi skal bære god frukt i rette tid og for at vi i trengsler og prøvelser ikke skal miste vår kraft:

Det første er at vi må grunne på Herrens lov dag og natt - vi må holde fast på Bibelen og på Guds bud.

Den andre som er like avgjørende, er at vi ikke sitter i spotteres sete - at vi bryter felleskapet med de som taler imot Bibelen.

Tragedien i dagens kirkesituasjon, er at man alt for lenge har forsøkt å holde fast på både hva Bibelen sier og på fellesskapet med mennesker som taler imot Bibelen. Men da forsvinner all Bibel- troskap midt i all Bibel-lesning og Bibel-kunnskap.

I Den Norske Kirke så skal nå Bibel-bekjennelse leve sammen med Bibel-fornektelse i bispedømmeråd, i kirkeråd og i kirkemøte.

Og resultatet gir seg selv.

Man kan la landets konservative biskoper være et advarende eksempel:

I 2017 var det 6 biskoper i Norge som gikk for å være konservative og som sto for et Bibelsk syn på ekteskapet mellom mann og kvinne. Når det var som mest nødvendig for dem å stå opp for Bibelen, så gjorde de ikke det. De gikk kompromissets vei. Dette kan i stor grad skyldes at de på et tidligere tidspunkt ikke brøt med de andre biskopene.

I Bibelen finner vi et surdeigs-prinsipp: Slik en liten surdeig kan gjennomsyre en stor bolle med mel, slik kan også Guds teologi, om vi ikke tar et oppgjør med det, gjennomsyre en hel kirke.

Surdeigen er like farlig om den blir lagt ned i menigheten med et smil, for hvis kompromisset får sette seg og hvis man godtar at det er to syn og to tolkninger, så ligger surdeigen der allikevel.

Godhet, stor aktivitet og gode prester har ingenting å stille opp med mot surdeigen som har fått ligge urørt lenge nok i Den Norske Kirke.

Kompromisset vil overvinne selv den mest Bibel-tro hvis man ikke tar et oppgjør og kvitter seg med surdeigen som har fått ligge urørt lenge nok i Den Norske Kirke.

Hvis ikke dette er alvorlig nok til å ta et oppgjør, når er nok nok?