Omsider kan vi lese søkerlisten til jobben som kommunikasjons- og markedssjef for selveste «Bodø 2024»! Om søkerne er ukjente i dag, skal vi nok møte de igjen- i rollen som begeistringsagenter for et håpløst tulleprosjekt! Blant de som skal begeistres er også de mange som er svært skeptiske – ikke minst fordi at de har en oppfatning av selve kulturbegrepet! Og fordi prosjektet føyer seg inn i en mangeårig økonomisk blindgate som slett ikke lar seg dekke inn av Bodøs formidable, ordinære skatteinntekter. Vi kjenner den totale inngangskostnaden på 300 millioner kroner, fordelt på kommune, fylke og stat. Sluttregnskapet burde interessere alle som må påregnes å ta sin andel av kostnader og ansvar.

For mange av oss som vantro følger prosjektets videreføring og stadige nyansettelser, er jo kultur noe helt annet enn en «EU-hovedstad», uavhengig av hva en fyller denne «hovedstaden» med. Som kjent kan kultur sies å være det dagligdagse som binder oss sammen, skaper fellesfølelse og styrker vår felles identitet. Som Bodø/Glimt så glitrende eksemplifiserer fra tid til annen, som opplevelsen av en tur på moloen i vindkast eller på turstier i sol og gråvær, som frammøte i et valglokale. For å nevne de enkleste elementene, som for mange er nettopp det som binder sammen, bygger fellesskap ...

Dette prosjektet handler om en form for institusjonell kultur, allerede en mangeårig fest for de involverte (les ansatte), som kan kose seg med internasjonalisering på eget individnivå. De kan besøke hverandre, stimulere hverandre, motivere og glede hverandre ... – de kaller det gjerne erfaringsutveksling! Hva de evt. utveksler er imidlertid usikkert, all den stund dette svindyre prosjektet har vært gjennomført fra 1985, uten at resultatene har vært like overveldende som kostnadsbudsjettene!

Ettersom hovedmålet er å bringe Europas befolkning sammen, har en i hvert fall lykkes med å usynliggjøre enhver vettug og operasjonaliserbar målsetting. Kanskje nettopp det er forklaringen på at de færreste aner hvilke kulturhovedsteder som Bodø nå skal leve opp til. Selvsagt er det mange spørsmål som ikke lar seg besvare gjennom enkle begrunnelser i et prosjekt av denne utrolige kostnadsstørrelsen, men det eksisterer et åpenbart behov for informasjon. Det er bare å krysse fingre, og håpe på informasjon som primært er knyttet til nytteverdi versus kostnader versus skattebetalere, mer enn å skape forfengelig begeistring over å være de eneste utvalgte ... for det er vi jo ikke!