Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke kunne skade noen som er så uskyldig og ikke kan forsvare seg. Nå angrer jeg på at jeg ikke var der hvert sekund. Da kunne jeg passet på, sier 17-åringen.

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke kunne skade noen som er så uskyldig og ikke kan forsvare seg. Nå angrer jeg på at jeg ikke var der hvert sekund. Da kunne jeg passet på, sier 17-åringen.

17-åringen ble siktet for grov vold mot sin nyfødte baby: - Jeg visste noe var galt, men ikke at hun hadde så vondt

Publisert
DEL

Det er oktober 2014. For i underkant av tre uker siden kom et lite velskapt barn på 4180 gram og 53 centimeter til verden ved keisersnitt. For familien er framtiden lys. Selv om mor bare er 17 år, er hun sikker på at dette er noe hun skal klare.

Men den siste uka har vært tung, babyen gråter nesten hele tiden. Lege er konsultert og kiropraktor har gjennomført to behandlinger mot luftplager. Til slutt er situasjonen så ille at barnemoren føler at noe ikke er rett. Babyen nekter å spise og beveger ikke armen. Dermed ringer foreldrene sykehuset hvor mor og barn blir innlagt.

Utover kvelden blir allmenntilstanden verre. På natta kommer en pleier inn og tar med seg babyen ut av rommet – hun kommer aldri tilbake. Den lille jenta blir på dette tidspunktet nøye overvåket av helsepersonell. Barnet har feber og det lille hjertet slår over to hundre slag i minuttet.

Natta oppleves som en evighet for barnemoren. Det er mye fram og tilbake, mange undersøkelser og ledninger over alt.

Legen som undersøker babyen avdekker flere blåflekker. To ved underkjeven, en på høyresiden på nivå med navlen og over begge seteballene. Den lille jenta virker smertepåvirket og beveger ikke venstre arm. Alle blåflekker dokumenteres med bilder, og hun sendes til røntgen.

Ved den første granskningen av røntgenbildene blir det ikke konstatert brudd eller tegn til skader i skjelettet. En ny granskning av bildene viser flere ribbeinsbrudd og det som kan tyde på brudd i lårbeinet og skinnebeinet. Legene beslutter da at det skal gjennomføres MR-undersøkelse. Funnene er slående. Det kan tyde på at bruddene i ribbeinene er lokalisert i nærheten av ryggsøylen. Øyelegen finner også det som trolig er en liten blødning under bindehinnen i det venstre øyet.

Sykehuset har ikke noe valg, dette er skader en baby ikke kan få av naturlige årsaker. Det sendes melding til barnevernet som straks leverer anmeldelse til politiet.

På sykehuset er både mor og far helt uvitende om funnene som er gjort. I det de er på vei ut av rommet, kommer det fire sivilkledde politibetjenter. Det som skulle være en idyllisk framtid for den lille familien, har tatt en brå vending. Planene som er lagt skal aldri bli en realitet.

Ifølge Redd Barna er vold mot barn et av Norges mest underkommuniserte samfunnsproblemer. Temaet er svært tabubelagt og forbundet med fortielse, skyld og skam.

– Ingen vil tro at noen gjør dette mot barn. Vi må bli kvitt naiviteten for å komme til bunns i denne type saker. Vold mot barn skjer oftere enn hva man skulle tro.

Det sier politiadvokat Viktor Madsen i saltenpolitiet. Han har et særskilt ansvar for saksområdet som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn. En jobb som er givende, men ikke alltid like enkel.

– Det å jobbe med saker hvor man hjelper de hjelpeløse, er givende og motiverende. Men det er tidvis svært emosjonelt krevende. Saken dere omtaler her er den første som har gitt meg reaksjoner i en straffesak. Det ble veldig sterke inntrykk i den innledende fasen av etterforskningen.

– Klarer man å distansere seg?

– Man klarer å opptre profesjonelt, og vi må hele tiden minne oss selv på at vi er objektive og må se på alle mulighetene. Og vi jobber aktivt for ikke å gå i bekreftelsesfella. Det er lett å lage seg en teori og lete etter et moment som bekrefter teorien. Det er noe som gjelder alle saker. Men vi har en plikt til å etterforske sakene objektivt.

Ingen vil tro at noen gjør dette mot barn. Vi må bli kvitt naiviteten.

Viktor Madsen Politiadvokat

Det er ikke alltid like enkelt for politiet å avdekke hva som har skjedd. I de fleste voldssakene mot barn, og særlig i saker med de minste barna, kommer anmeldelsene som oftest fra barnevernet eller helsevesenet. Da er det en rekke undersøkelser som skal skje. Barnas skader skal dokumenteres, en sakkyndig oppnevnes, og foreldrenes forklaring skal rekonstrueres, dersom den foreligger. Når barn begynner å bevege seg, kan de pådra seg blåmerker og skader etter fall, men når barnet er under ni måneder er det veldig sjeldent. Men uhell kan skje.

Foreldre kan miste barna sine i trappen eller ned fra stellebord. Og rekonstruksjonen er da et nyttig redskap for politiet til å se om skadene barnet har fått kunne ha blitt påført på den måten foreldrene har forklart.

– Der bruker vi Kripos, de har ekspertisen og jobber med dette i et større omfang enn det vi gjør i distriktene. Men beinbrudd på svært små barn oppstår sjelden av seg selv, og spedbarn faller ikke av seg selv, sier Madsen.

I 2014 hadde politiet i Salten 101 familievoldssaker på bordet, 35 av sakene hadde én eller flere fornærmede under 16 år. I 2016 var tallene henholdsvis 114 og 73. Med andre ord en økning.

– Helsevesenet, i liket med skoler og andre offentlige institusjoner, har en meldeplikt til barnevernet. Den terskelen er nok lavere enn å melde direkte til politiet. Barnevernet er blitt flinkere til å anmelde, og det kommer i kjølvannet av at vi har blitt mye flinkere til å samarbeide, sier Madsen.

Barnevernet får det meste av den informasjonene politiet sitter med. Og er som regel til stede på tilrettelagte avhør av barn. Dermed bidrar politiets etterforskning til å skaffe til veie informasjon i barnevernssaker.

For at noen skal tiltales i en straffesak, må påtalemyndigheten være overbevist over at bevisene er gode nok til å fjerne enhver rimelig tvil om at vedkommende har gjort det.

– Det er ikke slik at man tar en sak til retten for å se om bevisene holder. Når påtalemyndigheten tar en sak til retten, mener vi oppriktig at vi har tilstrekkelige bevis for å underbygge beskyldningene, sier Madsen.

Over: Et mareritt er over for kvinnen som var siktet for vold mot sitt eget barn. Her sammen med sin forsvarer, advokat Kristin Fagerheim Hammervik.

Over: Et mareritt er over for kvinnen som var siktet for vold mot sitt eget barn. Her sammen med sin forsvarer, advokat Kristin Fagerheim Hammervik.

Det er 2017. På et advokatkontor i Bodø sitter barnemoren.

– Jeg husker jeg gråt hele veien til politihuset. Det eneste jeg ville, var å være igjen på sykehuset hos datteren min som lå i narkose. Uansett hvor mange ganger jeg spurte hva det var, ville de ikke si det.

Først da de hadde kommet på politihuset, fikk hun vite at hun var siktet for vold mot datteren.

– Jeg forstår at de mistenkte oss. Vi hadde jo tross alt foreldreansvaret. Men jeg forsto ikke hvorfor.

Etter at hun ble ransaket, ble hun plassert på glattcelle. Selv husker hun ikke hvor lenge hun satt, men det føltes som år. I ettertid har hun fått vite at det var tre-fire timer.

– Jeg var kald, sulten, trøtt og fortvilt. Jeg fikk ikke vite hvordan det gikk med babyen min, sier hun.

Da det var tid for avhør, nektet hun å si noe før hun fikk vite hvordan det gikk med datteren. Da fikk hun vite at barnet hadde våknet og hadde det bra. Så fikk hun vite hvilke skader de hadde funnet. Hun knakk sammen i stolen.

– Jeg visste at noe var galt, men jeg visste ikke at hun hadde det så vondt. Blåflekkene hadde jeg sett, og planen var å ta henne med til helsesøster når de åpnet igjen.

Avhøret avbrytes når advokat Svein Skipnes ringer. Han har fått beskjed fra 17-åringens mor at hun er hos politiet.

Samtidig pågår det intenst arbeid hos barnevernet. Beredskapsfamilie blir kontaktet, og de drar rett til sykehuset.

På et møte hos barnevernet får 17-åringen beskjeden. Hun skal fratas omsorgen for datteren, og beredskapsfamilien er allerede på plass på sykehuset. Gang på gang forsøker hun å protestere, uten hell. Beskjeden er klar: hun får ikke se datteren, og hun må ikke finne på å dra til barneavdelingen på sykehuset.

Mens dette pågår, beslutter politiet at barnets far skal framstilles for varetekt. Resultatet er en uke bak lås og slå. Fengslingen blir senere forlenget i to uker.

Dager går og politiet er i full gang med etterforskningen.

– Jeg var veldig klar på at jeg skulle hjelpe hvis de hadde behov for det. De fikk nøklene til leiligheten og tilgang til datamaskinen og telefonen. Alt fikk de gå gjennom – bare de spurte.

Samme uke fikk hun gjennomslag for at hun skulle få se datteren. Med fosterforeldrene og to fra barnevernet til stede, samt advokaten.

– Jeg husker ikke hvor lenge samværet varte, men det gikk så fort. Jeg tenkte jeg skulle holde meg sterk og ikke vise så mye følelser. Jeg ville ikke gjøre henne redd. Uansett hvor mye jeg prøvde så gråt jeg bare.

Da hun endelig fikk holde datteren, ble det tøft.

– Fostermor begynte å fortelle hvordan hun hadde vært og hva jeg skulle gjøre. Det føltes ikke ut som mitt barn lenger. Det føltes som hun kjente mitt barn bedre enn meg.

En morgen noen dager senere våknet hun av at en venninne sendte henne en link til an.no. Tittelen slo imot henne: «Siktet for vold mot baby – erkjenner ikke straffskyld».

– «Alle» visste med en gang at det var oss, for de visste jo at vi hadde vært på sykehuset.

– Hvordan var det å lese saken?

– Det var tøft, for det var så tidlig. Jeg ville ha saken fjernet. Jeg visste at folk kom til å snakke om det, lage sine egne meninger og teori.

Hun isolerte seg og turte ikke gå på butikken en gang.

– Jeg følte at uansett hvor jeg gikk, så var det noen som sendte meg stygge blikk. Jeg var innesperret i to uker.

Politiadvokat: Viktor Madsen mener vi bør få øynene opp for hvilken vold barn faktisk blir utsatt for i hjemmet.

Politiadvokat: Viktor Madsen mener vi bør få øynene opp for hvilken vold barn faktisk blir utsatt for i hjemmet.

I september 2015 mottok politiet den endelige rettsmedisinske sakkyndige erklæringen fra overlege Arne Stray Pedersen. Konklusjonen hans er at hudskadene skyldes stump vold. Skadene på kinnet kan skyldes fingeravtrykk fra en voksen hånd etter et kraftig grep. Skadene på setet kan skyldes slag med flat hånd. Skaden på venstre legg kan skyldes trykk med avtrykk fra fingre etter kraftig grep fra voksen hånd. Ribbeinsbruddene skyldes stump vold.

– Generelt kan det opplyses at ribbeinsbrudd hos små barn er uvanlig. Det sees for eksempel svært sjelden hos barn som har vært utsatt for kraftig trykk mot brystkassen etter gjenopplivningsforsøk med brystkompresjoner, skriver han.

«Alle» visste med en gang at det var oss, for de visste jo at vi hadde vært på sykehuset.

Barnemoren

– Ribbeinsbruddenes lokalisering i dette tilfellet er slik som beskrevet hos små barn utsatt for mishandling der en voksen person har grepet rundt barnets brystkasse forfra og klemt med fingertuppene mot bakre del av brystkassen.

Bruddene i beina er også et funn som kan påvises hos barn der det er mistanke om påførte skader etter mishandling.

– Slike brudd er ikke beskrevet hos større barn som skader seg under lek etter ulykker som fall fra høyde, skriver han.

Skadeomfanget er vanskelig å takle for barnemoren.

– Det er uvirkelig å tenke at noen kan ha gjort henne så vondt. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke kunne skade noen som er så uskyldig og ikke kan forsvare seg. Nå angrer jeg på at jeg ikke var der hvert sekund. Da kunne jeg passet på.

Barnet er fremdeles i barnevernets omsorg. Før saken ble behandlet i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, hadde hun samvær to ganger i uka. Etter det ble det ingen ting. Nemnda avgjorde at verken mor eller far skulle få ha samvær. Foreldrenes behov måtte vike for barnets behov for særlig sensitive omsorgspersoner som kunne gi henne stabil, kjærlig omsorg og mye voksenkontakt. Og etter nemndas oppfatning kunne verken mor eller far gi henne det.

På dette tidspunkt representerte advokat Finn Ove Smith barnemoren. Han påklagde nemndas avgjørelse bare dager etter at beslutningen forelå. I oktober 2015 ble saken behandlet i Salten tingrett. Da hadde advokat Kristin Fagerheim Hammervik overtatt oppdraget fra Smith.

Også Salten tingrett mener at far ikke skal få ha samvær med datteren. Mens for mors del mener retten at selv om samværet kan oppleves belastende for det lille barnet, kan det ikke begrunne et fullstendig bortfall av samvær. Dermed avgjør retten at barnemoren nå skal få ha to samvær med datteren i året. Begge med en varighet på én time.

– Jeg var glad for at jeg i det minste fikk noe, alternativet var ingen ting. Så uansett hvor lite det egentlig er, så føltes det som en seier.

Hun var på ett samvær, og det gikk som hun trodde. Hun klarte knapt å få fram et ord. Datteren kunne nå gå, løpe, prate og flire.

– Hun kunne alt, det kunne hun ikke sist jeg så henne. Etter samværet fant jeg ut at jeg ikke klarte mer samvær før politisaken var avklart.

Viktor Madsen sier politiet tar lite hensyn til hvor lenge et barn blir borte fra foreldrene som følge av en etterforskning. Han uttaler seg på generelt grunnlag.

– Denne type saker er omfattende, og det er flere etterforskningskritt som skal gjøres. Det er ikke enkelt å få kartlagt historikken til et lite barn. Man må kontakte helsesøster, fastlege, familie, naboer og venner. Det er omfattende arbeid å danne seg et bilde når barnet selv ikke kan snakke, sier han.

Ifølge barnevernsleder i Bodø kommune, Arve Rolandsen, er ikke omsorgsovertakelse det første barnevernet tenker på når de kommer inn i en sak.

– Der er terskelen i praksis veldig høy. De gangene det skjer har vi ikke grunnlag for å ha tillit til at barnet har det trygt der det er. Da er vi over i gruppen hvor foresatte nekter for det som har skjedd, og ikke vedkjenner seg problemer i det hele og det store. Eller at de ikke viser seg å kunne bære ansvaret for barnet. De som bærer ansvaret og sier de trådte feil, kan vi hjelpe. Alle kan gjøre feil, og uhell kan skje, sier han.

Alle som har en bekymring for barnets ve og vel bør melde fra til barnevernet.

– Man bør heller melde fra en gang for mye, enn en gang for lite. Vi vurderer sakene og prøver å finne ut hva bekymringen egentlig handler om, sier han.

Og ansatte i skoler, barnehager og helsevesenet har en plikt til å melde fra.

Terskelen for omsorgsovertakelse er i praksis veldig høy.

Arve Rolandsen Barnevernsleder, Bodø kommune

– Den meldeplikten er personlig og ikke knyttet til organisasjonen. Så får man som ansatt en bekymring, skal man melde fra.

– Hva med saker hvor noen melder fra til barnevernet som en form for hevn?

– De sakene finnes, og det er ikke slik at bare folk slenger ut påstander, så hopper myndighetspersonalet etter. Vi prøver å sikre at de familiene ikke blir invadert. Vi tar en vurdering på innholdet.

I februar 2017 kommer endelig brevet hun har ventet på. Saken mot henne er henlagt på bevisets stilling.

– Det var som om hele verden falt på plass, at en vond drøm endelig var over. At noen trodde på meg, selv om saken er henlagt på bevisets stilling.

Nå ønsker hun å få mer samvær med datteren. Om noen måneder skal hun ha det første samværet på ett år. Målet er at hyppigheten skal økes etter hvert.

– Selvfølgelig vil jeg ha mitt barn tilbake. Det er hos meg hun hører hjemme, men jeg ville aldri ha frarøvet henne den tryggheten hun nå har. Jeg vet at hun tas vare på og er inkludert, og jeg kan med sikkerhet si at jeg vet at de (fosterforeldrene journ.anm.) elsker henne. Det er dem hun kaller mamma og pappa. Det at hun har det bra, er det viktigste. Så lenge jeg får se henne og at hun vet at jeg er hennes mor og at jeg bryr meg. Jeg kommer alltid til å være her når hun trenger meg, sier hun.

– Har du forståelse for at politiet aksjonerte som de gjorde?

– Ja. Det har jeg også sagt til dem.

Har du forståelse for at barnevernet valgte å ta fra deg barnet?

– Der og da, nei. Men nå forstår jeg det, absolutt. Hadde jeg jobbet i barnevernet og fått inn en slik sak, hadde jeg gjort det samme.

Barnets far er tiltalt for vold mot datteren, han nekter straffskyld (se egen sak). Saken er forhåndsberammet i retten til 12. juni. Beskjeden om at han hun en gang elsket er tiltalt for vold mot datteren, var vanskelig å motta.

– Det var mye tanker, følelser og aggressivitet. Jeg var sint og forbannet og hadde egentlig bare lyst til å dra til ham og rope et eller annet. Samtidig var jeg så lettet over at min egen sak endelig var henlagt. Det opplevdes som en frikjennelse.

Forsvarer: Tor Haug er forsvarer for den voldstiltalte mannen.

Forsvarer: Tor Haug er forsvarer for den voldstiltalte mannen.

Mannen som er tiltalt for vold mot sin egen datter, mener han er uskyldig.

18. januar i år tok statsadvokat Erik Thronæs ut tiltale mot mannen. Påtalemyndigheten mener de kan bevise at tiltalte har påført datteren de omfattende skadene.

«Ved en eller flere anledninger i perioden 3. til 19. oktober 2014 tok han grep om brystkassen til sin datter, og klemte til og/eller holdt og ristet henne og/eller slo henne og/eller klep henne» heter det i tiltalen.

Mannen er tiltalt etter den gamle straffelovens bestemmelser om familievold, og mishandlingen ansees som grov. Der legger statsadvokaten særlig vekt på at den er begått mot en forsvarsløs person. Tiltalen har en strafferamme på seks år.

– Min klient mener at han er helt uskyldig. Han har ikke gjort dette, og erkjenner ikke straffskyld. Det er hans klare utgangspunkt, det sier mannens forsvarer, advokat Tor Haug.

Ifølge Haug er hans klient overrasket over at saken mot barnets mor en henlagt, mens det er tatt ut tiltale mot ham.

– Den overraskelsen deler jeg. Grunnen er at jeg mener at begge sakene står likt, bevismessig. Jeg kan ikke se at det er bevis som skal tilsi at min klient skal tiltales mens den andre skal henlegges. Jeg mener at det ikke er gode nok beviser som sier at det skal tas ut tiltale mot noen av dem. Jeg mener begge sakene skulle ha vært henlagt for lenge siden, sier Haug, og fortsetter:

– Vi bestrider ikke at barnet har fått skader, men min klient har ingen oppfatning av hvordan de kan ha oppstått, eller hvem som har påført skadene.

Det er konstituert statsadvokat Jorild Steindal som skal være aktor i saken.

– Alvorlig vold mot små barn er noe påtalemyndigheten tar veldig alvorlig, sier Steindal til Avisa Nordland.

Hun ønsker ikke å forhåndsprosedere saken i media, og vil dermed ikke komme med ytterligere kommentarer knyttet til bevisvurdering.

Haug raser over saksbehandlingen.

– Denne saken har hatt en saksbehandling som savner sidestykke. Da ser jeg hen til alderen på de involverte. Det er her snakk om sårbare unge mennesker. Min klient ble varetektsfengslet i oktober 2014 i tre uker, og når saken kommer opp i juni 2017, er det helt ufattelig for meg at det har tatt så lang tid. Det er en stor tilleggsbelastning, sier Haug.

Jorild Steindal var politiadvokat da saken ble avdekket, og hadde ansvar for saken i daværende Salten politidistrikt.

– Det er synd at det har gått så lang tid fra hendelsen skjedde til saken blir behandlet i retten, og påtalemyndigheten har forståelse for at dette er en påkjenning for partene. Den samlede saksbehandlingstiden vil også bli en problemstilling for retten. Når det er sagt så har riksadvokaten bedt politiet om å snu hver stein i saker som gjelder alvorlig vold mot små barn. Dette innebærer at man ofte vil måtte ta noen ekstra runder med etterforskningsskritt, noe som også er gjort i denne saken.

Ifølge Haug reagerer hans klient også på at han ikke har fått sett datteren.

– Han mener at han også burde ha hatt samvær med datteren, på samme måte som mor.

Barnevernet i den aktuelle kommunen er gjort kjent med at Avisa Nordland omtaler saken. Det samme er barnets bistandsadvokat, advokat Ingrid Holm-Ellingsen og forsterforeldrene.

Artikkeltags