Les Ida Pinnerøds hyllest til barnas barnehage

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Ida Maria Pinnerød er ordfører i Bodø. Men hun er også mamma til tre barn.

I dag har minstemann siste dag i barnehagen, og i den forbindelse har mamma Ida skrevet en hyllest på Facebook til Mellommyra barnehage på Mørkved i Bodø.

Og med Pinnerøds tillatelse viderebringer vi her hele hyllesten:

Takk kjære dere!

En hyllest til barnehagen vår

Det er elleve år siden vi første gang satte beina innenfor dørene på "Tuss" i Mellommyra. Vår eldstegutt var av de som måtte begynne i barnehagen da han var bare 11 måneder. Han hadde ikke tatt de første skrittene enda, men det gikk ganske så fort på alle fire.

Vi var spente og ganske bekymra foreldre, som lurte på hvordan dette skulle gå. Ville dere ta godt vare på han? Ville dere SE han blant alle de andre barna? Ville dere være der og passe på at han ikke datt eller slo seg? Ville dere passe på at han fikk nok søvn, luft, passe varme klær, passelig store terninger av brødskivene, ikke for mye melk - og alt annet som vi nybakte barnehageforeldre lurte på?

Vi var akkurat så skeptiske som foreldre som sender barna til barnehagen for første gang er, og skal være. Selv om vi kan le av det i dag, så var det jo riktig. Riktig av oss å stille store krav, og å forvente mye av barnehagen. Det tok litt tid, men etter noen uker var vi helt sikre: Dere kom til å ta godt vare på han. Siden da har vi aldri tenkt noe annet enn akkurat det.

Tre år etter, da lillepia vår begynte, var vi trygge. Vi visste hvem dere var, og vi kjente dere. Og kanskje enda viktigere: Dere kjente oss.

Dessuten hadde hun storebroren der sammen med seg, på samme avdeling. Og Sara. Snille, gode og trofaste Sara som tar så innmari godt vare på de aller minste. Lillepia var litt utenom det vanlige aktiv. Men dere lot henne leve ut gleden over å bevege seg. Dere tålte fint at hun klatret litt høyere og løp litt raskere. Fortsatt sender jeg dere en tanke når hun står på hender på et gelender eller slår hjul til gate 19 på Gardermoen.

Nummer tre visste dere om nesten før jeg selv gjorde det. Dere så hvor dårlig jeg var, og dere sendte gode tanker og hilsener, vel vitende om at det kom til å bli flere år med oss og den lille i magen. Dere tok så godt imot han, og dere har sørget for at de fire "storguttan" i barnehagen er en helt unik vennegjeng som kommer til å ha mye glede sammen også framover. Dere har spilt gitar og ukulele med han. Dere har latt han fikse sveisen og rocka sammen. Og dere har lært han om galaksen og universet og slike ting vi har begrenset kunnskap om.

Våre små fikk være søsken sammen i barnehagen, og fikk dele mange fine opplevelser sammen i Mellommyra. Dere har latt det være rom for familiens særheter, og dere har aldri prøvd å forandre oss. Dere har tilpasset dere barna våre, og oss. I dag tenker jeg at det nok ikke alltid har vær like enkelt, vi kan jo ha noen sære trekk.

En eneste gang har dere ringt fordi en av våre har vært "skadet". Det er den ene gangen jeg har hatt hjertet i halsen: Hva kunne det være? Det var blitt et bittelite hull i hodet den gangen, dere hadde vært i fjæra og lett etter krabber mellom litt spisse steiner. Men det hadde gått over og alt gikk bra. Det var bare rutine at dere måtte varsle foreldrene. Det er ganske utrolig, etter elleve år i en friluftsbarnehage hvor dere er på tur fire dager i uka og tester naturen sammen med barna. Sommer som vinter.

Ikke visste vi at vi elleve år etter, skulle sitte siste kvelden før siste barnet skal ha sin siste dag i barnehagen og gråte for at en epoke er over. Kjære alle flotte, supre, snille, dyktige, trofaste, pålitelige, artige og gode voksne som gjennom disse årene har tatt vare på våre tre gullunger i Mellommyra:

Hvordan skal man takke noen som har tatt vare på det aller viktigste i livet gjennom elleve år? Som har bidratt til at de er de flotte, snille, ansvarsfulle, tøffe, gode, omsorgsfulle barna som de er? Som har bidratt til å gi dem selvtillit og oppleve å mestre. Som har tatt de med på overnatting og jakt. Som har servert dem hvalkjøtt og skreimølje. Som har hatt julebord med barna med finstas og kalkun. Som har laget boller og quesedillas med dem. Som har lært dem å ta vare på naturen og hverandre. Hvordan skal vi klare å takke dere nok? Det fins jo ikke ord som kan dekke alt. Men dere vet det like godt som oss:

Takk for alt dere har gjort for oss. Gjennom elleve gode år. Takk for at dere har lagt så mange steiner til grunnmurene til våre barns liv. Det aller viktigste vi har, har dere tatt vare på som om det var deres egne.

Takk også for at dere har holdt ut med oss. Krevende, noen ganger glemske, litt vimsete, av og til kranglete og noen ganger veldig stressa og ikke veldig smarte - men alltid like takknemlige foreldre. Takk for tryggheten, godheten og varmen. Takk for trofastheten og gleden.

I dag er det siste dag i barnehagen. Men som minstemann sier: "Nei mamma, det er ikke helt siste dag. Jeg skal ikke slutte HELT enda." For dere er så omtenksomme at dere inviterer skolebegynnerne til barnehagen før jul. Sånn at de vet at barnehagen er der for dem, også etter at de er begynt på skolen. Sånn at de slipper å tenke på at de skal slutte i barnehagen nå. Hva mer kan man si enn dette:

Dere er gull verdt. Hver eneste av dere.

Nå er det noen nye som får "vår" plass på Tuss. De har mye å glede seg til!

Artikkeltags