Slik var det også under pandemien, der "barn og unge først" ble regjeringens mantra. Resultatet skulle dog vise seg å bli det motsatte.

"Myndighetene har ikke i tilstrekkelig grad klart å skjerme barn og unge i tråd med egen målsetting", slår Koronakommisjonen fast i sin seneste delrapport.

Nå begynner vi å se resultatet av dette. Nylig kunne AN fortelle om en eksplosiv økning i antall henvendelser til Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) ved Nordlandssykehuset.

Enkelte måneder har det dreid seg om en over 100 prosent økning i antall henvisninger, og ifølge avdelingsleder Daniel Mørch blir pasientene bare yngre og yngre, og tilfellene mer og mer alvorlige.

Dette var på mange måter dilemmaet helt fra begynnelsen av; jo sterkere tiltak vi innførte for å begrense smitten, jo mer negative bieffekter kunne disse tiltakene få.

Mye av debatten kom til å dreie seg om de økonomiske bieffektene, og regjeringen var relativt raskt ute med kompenserende tiltak for næringsliv og arbeidstakere.

Men nedstengingen av et samfunn har også en rekke ikke-økonomiske bieffekter. Disse er langt vanskeligere å kvantifisere, og alle lar seg ikke avhjelpe med penger.

Det gjelder ikke minst de negative, medisinske bieffektene; utsatte operasjoner, ensomhet, selvskading, selvmord.

Det hersket fra begynnelsen av bred enighet om at den ekstreme innskrenkingen i vår sosiale omgang nedstengingene innebar ville øke faren for mental sykdom, særlig blant unge mennesker; ett års sosial isolasjon er noe helt annet når du er 15 enn når du er 35.

Eller for å si det med helseminister Bent Høie: "Neste sommer er for middelaldrende menn som kjøper dopapir på tilbud. Neste sommer finnes ikke når du er ung".

Det er heller ikke slik at Høie og regjeringen ikke prøvde å skjerme de unge. Viljen var der, men når de konkrete prioriteringene skulle gjøres kom andre grupper alt for ofte foran i køen.

Jeg skrev tidlig i pandemien at regjeringen virket villig til å ofre unge menneskers liv og helse for å berge livet til de over 80. Både den gang og nå kan det virke som en nokså kynisk kommentar, og den er satt på spissen.

Men den inneholder også en dyp sannhet; Norges svært vellykkede strategi med å redde flest mulig liv hadde omkostninger, ofre om du vil.

Noen av disse kanskje i så stor grad at de velger å ta sitt eget liv. De tallene vil aldri bli del av regnskapet over hvor mange liv vi berget.

BUPA ved Nordlandssykehuset har både fått en sterk økning i antall innleggelser og henvendelser til akuttenheten.

Det har tvunget dem til å endre driften ved korttidsenheten for å tilby døgnopphold til flere, noe som har resultert i at kapasiteten er sprengt.

Det er ikke plass til å ta inn alle til utredning og behandling samtidig, sier Daniel Mørch til AN.

Det betyr lengre tid før man får behandling, noe som øker faren for at hjelpen man til slutt får ikke når fram.

BUPA har særlig registrert økt forekomst av spiseforstyrrelser og av psykoselidelser, og for begge er pasientene blitt yngre enn før og tilstanden mer alvorlig. Dette gjør det ikke enklere å gi hjelp, for lidelser som i utgangspunktet begge er svært ressurskrevende.

Foreløpig har BUPA ved Nordlandssykehuset løst utfordringene den økte pågangen har gitt gjennom en omorganisering.

Det holder ikke i lengden; tilføres ikke psykiatrien økte midler risikerer vi at systemet bryter sammen, med potensielt katastrofale konsekvenser for en hele generasjon ungdom.

Forskning viser nemlig at alvorlige psykiske lidelser faktisk har større dødelighet enn alvorlige somatiske sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer.

Noe som har ført til at mennesker med alvorlig mental sykdom dør fra 12 til 15 år før gjennomsnittet av den norske befolkning.

I 2014 gjeninnførte regjeringen Solberg den såkalte "gylne regelen»; at satsingen på rus og psykisk helse skal øke mer enn somatikken i hver eneste helseregion.

Igjen var intensjonen god, igjen ble virkeligheten en helt annet enn festtalenes retorikk; helseforetakene har ikke evnet å etterleve den gylne regel og mangelen på sengeplasser i psykiatrien er fortsatt akutt.

Det blir nå opp til en ny regjering å følge opp løftene om "den gylne regel", og det raskt. For mental sykdom bruker gjerne noe tid på å bli akutt og alvorlig og vi har en hel generasjon som bare så vidt har kommet seg ut av pandemien.

Samtidig sliter norsk økonomi med en rekke andre utfordringer, som økende strømpriser, bensinpriser og renter.

Da å finne plass til en storsatsing på psykisk hjelp til barn og unge blir vanskelig. Kanskje så vanskelig at man igjen nøyer seg med å si at man setter barn og unge først, mens man i realiteten setter voksnes behov øverst.

Slik man i realiteten gjorde under pandemien, et valg vi først nå ser konsekvensene av.