Men også fred må planlegges. Allerede i 1942 satte de alliert ned flere utvalg som skulle forberede tida etter krigens slutt.

Krigen i Ukraina vil enten slutte ved at Ukraina vinner på slagmarka, eller gjennom en fredsslutning.

En russisk seier på slagmarka vil ikke gjøre slutt på krigen. Den vil bare gjøre den om til en geriljakrig.

Skal vi prøve å gjette på når denne krigen kan ta slutt er det derfor ikke Vladimir Putins utspill vi bør følge med på, men Volodomyr Zelinskijs.

Spørsmålet om hva som bør skje med Ukraina etter krigen er lettest å svare på.

Landet må gis storstilt internasjonal hjelp til gjenoppbyggingen, og deretter full frihet til selv å velge sin framtidige sikkerhetspolitiske og økonomiske tilknytning.

Spørsmålet om hva som bør skje med Russland er langt verre å svare på, men antakelig enda viktigere.

Ikke minst er spørsmålet viktig for Norge som evig nabo til Russland.

Både vi og resten av Vesten må finne en mer normal måte å interagere med Russland på etter krigen.

Full normalitet er neppe mulig på kort sikt, for det forutsetter to ting: At alle russiske tropper er ute av Ukraina og at Putin-regimets dager er over.

Men selv Putin lever ikke evig og er det noe russisk historie har vist oss er det at regimer kan skifte raskt.

Og selv om situasjonen ikke fullt ut normaliseres vil en fred i Ukraina uansett måtte endre vårt forhold til Russland.

Da gjelder det å være forberedt, bedre forberedt enn vi var da forholdet i februar ble snudd på hodet.

Forrige uke la to historisk viktige kontaktpunkter med Russland ned sin virksomhet der.

Barents Press avviklet sin russiske avdeling og Barentssekretariatet la ned sine tre kontorer i landet.

Barents Press er et samarbeidsorgan for journalister i Norge, Sverige, Finland og Russland. Barentssekretariatet har finansiert de fleste norske samarbeidsprosjekter med Russland.

Over tid har disse to organene opparbeidet seg to av de viktigste ingrediensene i et vellykket samarbeid med Russland; kunnskap og nettverk.

Slik har det vært, og slik vil det være også når krigen er over.

Dette er ting det tar tid å skaffe seg, ikke minst gjelder det nettverk i et såpass lukket land som Russland.

Deler av disse nettverkene består av personer som har diskreditert seg selv så grovt etter 24. februar at de ikke har noen rolle å spille lenger, andre har forlatt landet eller gått i et slags indre eksil.

Det er særdeles viktig å opprettholde kontakten med dem, og Barents Press har alt gjort det klart at russiske journalister i utlandet fremdeles skal være med i samarbeidet.

Barentssekretariatet bør nå reorientere seg samme vei. Uten Russland faller store deler av senterets arbeidsoppgaver, og dermed eksistensberettigelse bort.

En ny arbeidsoppgave kan være å gi ekstra styrke til samarbeidet på resten av nordkalotten, men enda viktigere bør det være å utvikle Barentssekretariatet til et redskap for norske samarbeidsprosjekter med eksilrussiske miljøer.

Det vil bidra til å vedlikeholde nettverk og videreutvikle vår kunnskap om Russland. ¨

Her kan Barentssekretariatet spille sammen med andre nordnorske kompetansemiljøer på Russland som Nord Universitetet og Norges Arktiske Universitet.

For verdien av russlandskompetanse er ikke blitt mindre de siste månedene, tvert om. Og et Russland som skal reintegreres i Europa etter Ukraina og etter Putin vil trenge den kompetansen enda mere.

Landet vil stå overfor en enorm oppgave når det gjelder å skape et nytt sivilsamfunn, preget av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Her kan nordnorske kompetansemiljøer spille en nøkkelrolle, i samarbeid med eksilrussere som vil hjem for å bygge et nytt Russland.

Dette kan virke som en utopi, men vi har ingen ting å tape på å starte dette samarbeidet allerede nå.

For en dag er krigen i Ukraina over og da blir antakelig arbeidet med å sikre et mer stabilt og demokratisk Russland en hovednøkkel til å hindre at tragedien i Ukraina gjentar seg om noen tiår.