Gå til sidens hovedinnhold

Bærekraft og Fylkesmannens dobbeltmoral

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den 1. april skriver Hans Trygve Holm under tittelen «Fylkesmannens dobbeltmoral: Heldigvis har Bodø noen ambisiøse utbyggere». Overskriften er oppsiktsvekkende, den lover en historie om en etat som stiller strenge krav til andre, men selv ikke lever etter de samme kravene.

I tillegg lover Hans Trygve en historie om at det heldigvis er moralske mennesker i Bodø, som fører opp ambisiøse bygninger. Det siste er vi veldig glade for, forutsatt at det ligger et ekte engasjement til grunn for å føre opp miljøriktige bygg. Dersom det ikke er gjennomført såkalte livsløpsanalyser for de ambisiøse byggene snakker vi ikke lengre om miljøambisjoner – men om noe annet. Skal innkjøpere lykkes med å ta mer bærekraftige beslutninger må det bygges på kompetanse og fakta, ikke på forestillinger om byggematerialer og miljøegenskaper.

Selv om Stein Petter Hillestad representerer en offentlig finansiert markedsføringsorganisasjon hos Fylkesmannen, som har som formål å selge inn massivtre ovenfor offentlige innkjøpere, og vi representerer bedrifter som produserer andre byggematerialer, kan verken vi eller Hillestad spre feilinformasjon. Det vil være uetisk, i tillegg til at det er brudd på markedsføringsloven.

Tre er ikke bedre eller mer miljøvennlig enn betong, ei heller motsatt. Verden er mer nyansert enn som så. Derfor er det viktig at politikere og innkjøpere holder tungen rett i munnen før de tar beslutninger med gode miljøintensjoner, slik at de ikke risikere å løpe en bransjeorganisasjons ærende.

I dette perspektivet blir det merkelig at Hans Trygve Holm kaller skolebygg i massivtre for miljøansvarlig, mens fylkesmannens bygg er uansvarlig. Ingen av byggeprosjektene har nemlig investert i livsløpsanalyse (LCA). Så hvor har Holm kunnskapen fra? Fra «tredriveren» Stein Petter Hillestad?

At Hans Trygve Holm løfter frem en enebolig i massivtre som et eksempel på bærekraftig materialvalg er overraskende, det finnes nemlig ingen livsløpsanalyser på småhus som kan bekrefte dette. Massivtre er kort fortalt treplanker som er limt sammen til et massivt element. I produksjonen går det med mye trevirke, lim og energi.

Elementene for det omtalte huset er produsert ved en fabrikk i Østerrike, 3000 km fra byggestedet i Bodø. Selv om utbygger kjøpte norske massivtreelementer ville transporten bli 1400 km. Produksjon og transport av disse massivtreelementene gir et utslipp på ca. 4200 kg co2, like mye som utslippet fra en bil som kjører rundt jordkloden. Utslippene av klimagasser er langt over utslippene fra oppføring av bæresystemet i et klassisk bindingsverkshus uten miljøambisjoner.

Holm snakker også om miljøvennlige skoler og helsebygg i massivtreelementer. Kvænangen Barne- og Ungdomsskole ble oppført i massivtre fra Østerrike, og milliardprosjektet nytt helsehus i Alta ble oppført med massivtre fra Latvia. Dersom man hadde valgt å bygge smartere, og gått i dialog med regional byggevareindustri ville man bygget mer miljø-optimalt og samtidig bidratt til innovasjon, utvikling og verdiskaping i regionen.

Videre mener Hans Trygve Holm at et betongbygg er en slags minimumsløsning etter teknisk forskrift. Dette er feil! De mest miljøambisiøse bygningene i Norge er nettopp ført opp i betong. Powerhouse Brattørkaia er et eksempel på det. Bygningen vil produsere mer energi enn det som gikk til å produsere byggematerialene.

Prosjektet bygger på ingeniør- og arkitektfaglig vitenskap, ikke på et næringspolitisk diktat om at ett byggemateriale er best. BIG fra Hundholmen Byutvikling er et annet eksempel. Her er det bygget med bl.a. 5000 m3 lokalt produsert betong, og bygget tilfredsstiller (likevel) miljø-standarden Breeam Excellent (verdens nordligste).

Gapet mellom vitenskap og forestilling manifesterer også den grunnleggende forskjellen mellom de klassiske kunnskapsbaserte disiplinene i byggenæringen og tredriverne. Et forskningsprosjekt som ble gjennomført i 2018/19 (Østfoldforskning) viser at kontorbygg i betong er mer klimaeffektivt enn massivtre. Det samme fant man i livsløpsanalysen for Nordens mest miljøambisiøse boligprosjekt (Viva, Gøteborg). Hans Trygve har imidlertid rett i at det er dyrere å bygge i massivtre, men det blir for enkelt å påstå at det er den eneste grunnen til at det er en økende skepsis til å bruke massivtre i konstruksjoner.

Ja, innkjøpere har rett til (og bør) stille miljøkrav til byggevarer, men det er også viktig at miljøkravene stimulerer til utvikling og innovasjon hos byggevareprodusentene. Det virker mot sin hensikt når innkjøper allerede i konkurransegrunnlaget har latt tredriverne diktere materialvalget.

Tredriverne har som mål å påvirke offentlige byggherrer til å velge dyre løsninger fra byggevareprodusenter langt fra Norge. Påvirkningskampanjene fra de offentlig finansierte tredriverne ødelegger konkurranseinstituttet i byggenæringen, kostnadene for kommunene øker og innovasjonskraften i nord-norsk byggevareindustri svekkes. I verste fall blir resultatet at de miljøriktige valgene aldri foretas.

Holm refererer til Hillestad, som representerer «tredriverordningen», som bl.a. Innovasjon Norge finansierer og som driver ren markedsføring av massivtrekonstruksjoner. Denne ordningen burde legges ned og pengene heller brukes på kompetanseheving blant rådgivere og innkjøpere, der målet er miljøriktige anskaffelser i offentlig og privat sektor.

La oss heller bruke de rundt 30 millioner kronene som tredriverordningen koster til å heve kompetansen på byggematerialer og miljøegenskaper. La oss også være enige om at ansvarlige næringsaktører har et felles ansvar for å skille markedsføring fra kunnskapsbasert viten, på den måten kan vi spille innkjøper enda bedre og bygge en mer robust nord-norsk byggevareindustri.

Kommentarer til denne saken