Media er generelt ikke flinke nok til å forklare hvordan vi jobber, og hvorfor dekningen blir som den blir. Derfor inviterer jeg til en tur bak kulissene.

Journalistikken generelt og kulturjournalistikken spesielt har endret seg voldsomt de siste årene. På godt og vondt. For 20 år siden kunne vi ha 14 papirsider dekning fra musikkfestuka. Fordi vi trodde det var det folk ville ha, og fordi vi mente arrangøren og artistene fortjente det.

Etter internetts inntog, og de nye måleverktøyene vi har for nettsidene våre, vet vi nøyaktig hva folk vil lese. Folk vil ikke ha intetsigende forhåndssaker eller anmeldelser fra konserter som samlet 40 mennesker. Dette leses ikke i det hele tatt.

Det folk vil ha er friske nyheter, personlige og gode historier og reportasjer fra store arrangementer som samler mye folk (som Parkenfestivalen). Dette leses. Og det får folk til å kjøpe abonnement.

Og vær aldri i tvil. Avisa er til for dere lesere, ikke for konsertarrangører eller artister. Den enkelte journalists personlige smak er heller ikke relevant.

Kulturjournalistikken har altfor lenge vært preget av servile omtaler, og det er nok mye av årsaken til at nettopp denne delen av journalistikken leses dårlig, og har vært utsatt for de største kuttene i landets redaksjoner (AN har gått fra fem kulturjournalister til én på få år).

Som kulturleder i Nordlands største mediehus kan jeg være så frustrert jeg bare vil over dette, men til syvende og sist er det slik at journalistikk som ikke leses er null verdt.

Derfor har AN også lagt om sin politikk når det gjelder journalistikk. Vi ønsker å være skarpere i kritikken, følge pengene i kulturfeltet, by på gode historier fra folk enten de er amatører eller profesjonelle og være til stede der folk møtes. Vi vil være aktuelle og relevante.

Jeg hører ofte at vi driver med clickbait og at vi nærmest lurer folk inn i journalistikken vår. Dette sies av folk som har sovet i timen. Klikk er null verdt for oss hvis folk ikke leser saken, finner den relevant og ønsker å abonnere på oss. Så det vi måler er hvor lenge folk er inne i sakene våre. Irriterte lesere som lures av clickbait er skadelig for oss. Derfor er begrepet avleggs.

Skal kulturjournalistikken få en renessanse, og det håper jeg fram mot Europeisk kulturhovedstad, må bærebjelken bli en satsing på nyheter. Vi må prioritere knallhardt. Det er over 1000 kulturarrangementer i Bodø hvert år. Vi kan bare skrape i overflata, men vi forsøker hver eneste dag å være mest mulig relevant. Og i samme slengen forsøker vi å dekke over et bredt felt der både musikk, bildekunst, teater, dans og alle de andre uttrykkene omtales.

Jeg innrømmer at vi burde besøkt Generasjonsfestivalen, men kun fordi vi kunne laget relevant journalistikk der. Ikke fordi arrangøren mener de fortjener det.

Kulturjournalistikken er ikke død. Den har bare endret seg. Det må vi alle ta inn over oss.