Det er Arbeiderpartiet og Høyre som har stått bak de største avgiftsøkningene i Norges historie. Det er disse to partiene som har hatt statsminister og eller finansministeren og styrt landet med jernhånd i tiår etter tiår. I praksis har de to store styrende partiene dratt landet inn i en virkelighet der absolutt alt vanlige folk tar i koster penger som skal inn i en statlig, kommunal eller fylkeskommunal kasse.

Så mye koster det å holde Avgiftsnorge finansiert at vi ikke lenger klarer å tiltrekke oss utenlandsk arbeidskraft. En bedriftsleder i en middels stor bedrift i Salten kunne enkelt oppsummere med at det ikke lenger var noen vits for dem å komme hit. Bare reisen var egnet til å skremme dem bort. For veiene gjennom Norge er teppelagt med bomstasjoner. Videre er alt av kollektivtrafikk svinedyr om det er buss, taxi eller tog. Selv skolemateriellet skvises det ut noen kroner på her og der.

På podiet dukker imidlertid den ene toppolitikeren etter den andre opp og sier at Norge mangler arbeidskraft. Men hvordan i all verden skal man klare å etablere seg i et land der en relativt normal inntekt på 400.000 til 500.000 kroner ikke er nok til livets opphold?

Nå stormer også avgiftsnasjonen Norge inn i en tid med snart en halv million som kan skrive under på at de ikke klarer å holde unna den neste regningsbunken. En halv million til sier i en spørreundersøkelse utført for Storebrand at de er svært urolig for om de klarer å betjene boliglånet. Det er selve basisen i folks levevilkår det rokkes ved fordi prisen på strøm, bensin og ikke minst mat, nær sagt har eksplodert. Sittende regjerings tilbud har vært å avgrense strømkrisen fra en katastrofe for mange – til en fortsatt forferdelig situasjon for de 300.000-400.000 med dårligst råd.

En gang i tiden startet Anders Lange et parti som hadde som formål å redusere offentlige skatter og avgifter. Etterfølgeren ble Fremskrittspartiet. Vi kan trygt slå fast at Lange ikke lyktes selv om Frp i åtte år satt med finansministeren å kunne bremset utviklingen. Det vi har sett er at kommunene øker og øker alt av sine gebyrer. Idrett koster, kultur koster, SFO koster, bading er svindyrt og bussprisen til fylkeskommunene tørr vel knapt noen snakke høyt om.

For virkelig å skvise sitronen har hele Avgiftsnorge kjørt rally med bompenger, parkeringsavgifter og fergepriser. Bare de store opprørene med mange hundre tusen sinte medlemmer, klarte å tvinge stortingspolitikerne til å ta store kutt for enkelte bompengeprosjekter og de minst trafikkerte fergerutene. Men det var folkelige opprør som tvang dem. Regjeringer og opposisjon kom ikke på banen før Bompengepartiet truet med å velte hele partistrukturen i deler av landet.

Et samlet storting har stort sett vært musestille og nærmest jublet inn at nasjonen er blitt til verdens største skatte-, gebyr- og avgiftsmølle. Formålet med denne møllen er blant annet å finansiere verdens største byråkrati målt i forhold til folketallet. Det gjør oss til verdens beste nasjon i nærmest alt mulig av prosesser og oppgaveløsning. Problemet er at det samme byråkratiet har vokst som ugress i to generasjoner – med andre ord et halvt århundre.

Høsten spås nå å bli tøff for svært mange. Et nærmest samlet ekspertkorps av økonomer i landets banker og finansinstitusjoner er urolige. Det finnes medisin som virker. En halvert matmoms hadde hjulpet alle. Gratis kollektivtrafikk er også noe som gagner dem med dårligst råd mest. For vi kan vel ikke forvente at stortingsflertallet finner på å lovfeste en maksimalpris på strøm og kutter i avgiftene på drivstoff?

Dessverre er det slik at alle avgiftene og skattene trengs for å finansiere velferden i Norge. Det er i alle fall det politikerne og Finansdepartementet vil svare. Kort sagt som bedriftslederen formulerte det: Avgiftsnorge har malt seg inn i et hjørne, der det ikke lenger er noen vits å bo hvis du tjener mindre enn 600.000 kroner.