«I jula blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten ikke husker dem fra forrige jul», er et sitat som tillegges den danske filmskaperen Holger Thomasen. Vi er inne i den måneden nå; hvor også ikke-troende trekker til ulike arrangement for å få julestemning. Travlest er det julaften.

Mens vi venter på den årlige «krigen om jula», foregår det en annen diskusjon. Hvorfor er begravelse i kirkene bare forbeholdt troende, og de som ellers ikke har noe imot noen gudsord med på ferden? Debatten startet med at forfatter Agnes Ravatn etterlyste verdige, livssynsåpne seremonirom på bygda. Begravelse fra en kirke er ok, bare man kan slippe presten. Altså litt som en brannstasjon uten brannmenn, en politistasjon uten politi. «Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste. Forkynningen av Jesus overskygger iblant avskjeden med den som ligger der og er død», mener Ravatn. Venstre-leder Guri Melby har fulgt opp med å ville åpne eldre kirker for livssynsåpne begravelser: De vil ikke ha Den norske kirke, eller religion, men det vakre kirkerommet vil de gjerne ha.

Hvordan stadig flere ser på Den norske kirke, ble formulert av Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) for et par år siden. I et intervju for et par år siden tok hun til orde for at Kirken bør være sekulær. Hun er selv ateist, og argumenterer for en sekulær og liberal kirke som er åpen for alle, uansett bibelsyn. Sekulær, som altså betyr verdslig eller ikke-kirkelig. En «ikke-kirkelig-kirke», med andre ord. Snodige greier.

Kirker brukes til litt av hvert. Men det er stor forskjell på at kirker brukes til konserter og kulturarrangement uten kristent innhold, og at det skal foregå ikke-kristelige begravelser i de samme kirkene. En begravelse er en grunnleggende seremoni i den kristne troen, en situasjon hvor eksistensielle spørsmål om liv og død kommer i fokus. I slike situasjoner er det viktig å ha respekt for det hellige kirkerommet, minner Vårt Land om. At en kirke faktisk ikke er som et hvilket som helst samfunnshus - og at religion er selve begrunnelsen for dens eksistens og alle milliardene over statsbudsjettet - er det visst mange som har glemt. Det kan skyldes at Den norske kirke mer og mer framstår som et politisk parti, og ikke et trosfellesskap. Det smitter, og bidrar nok til at noen mener de kan kreve kirkerommet, men ikke dets innhold.

Tros- og livssynsfrihet er en menneskerett. Og i Distrikts-Norge er livssynsnøytrale, vakre seremonirom mangelvare. En nitrist gymsal gir ikke samme verdige ramme rundt en begravelse som et vakkert kirkerom. Det er storsamfunnets oppgave å sørge for at alle tro- og troløse har samme tilbud, ikke Kirkens oppgave å late som om kirken ikke er et gudshus. Det vil være like mye hykling som det rituelle kirkebesøket julaften.

Ikke det at Den norske kirke noensinne spør dem som tråkker inn i våpenhuset om de er troende eller ikke. Alle er velkommen. Men også «Gjør døren høy og porten vid» bør ha en grense et sted.