Årets Beiarnbok gir et variert og interessant innblikk i bygda, litt nå, men mest før i tida

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Tidligere skogvokter 1923-32 i Beiarn – Arnt Opsal – presenteres bredt når redaktør Inge Strand har gjennomgått skogvokterens minner og beskrivelser fra Beiarn for over 90 år siden. Strand skriver lekende lett, og fletter bruddstykker av Opsals skildringer på en leservennlig og interessant måte. Familien Opsal trivdes godt de ti årene de bodde her, og beskrivelsene av natur og kultur, folk og fe er fornøyelig lesning. Bl.a om gubben som ville ta ned ei storfuru på statsgrunn. Det var umulig for skogvokteren å si nei, gubben skulle lage likkistebord til seg sjøl.

Kvinnehistorie er godt ivaretatt i mange artikler. Elisabeth Haugmo skriver rørende om grandtante Otea Johannesdatter Olsen 1906-1995 som levde et stille og beskjedet liv. Mest i Beiarn, men også 10 år på Nord-Arnøy i Gildeskål. Det er en bragd å finne så mye ut av livet til ei ugift og barnløs kvinne, tjenestejente fra hun var 15 år, ei som satte seg sjøl bakerst i rekka hele livet. Like fullt beskriver Haugmo godt de store linjene, gjennom anekdoter og dialoger forteller hun varmt om Otea og et levd liv.

Samiske Kristine Larsdatter fra Arjeplog 1838-1912 hadde et hardt liv i Beiarfjellene, forteller Åge Sevaldsen. Mye hard arbeid falt på hennes skuldre med en 19 år eldre mann og etter hvert fem barn og et nomadisk liv på begge sider av landegrensa. Minnene om henne er mange, bl.a. flere Kristinegammer i bygda. Enke en alder av 37 år med små barn fortsatte hun med reindrifta. Årboka har en godt dokumentert historie om hennes og familiens liv.

Et annet kvinneportrett – Josefine Isaksen, gift Steensen (1887-1974) – finner vi flott beskrevet i artikkelen om transportpioneren Håkon Kristian Steensen (1888-1976) og familiens virke i 3-4 generasjoner som vognmann med hest og slede, lastebileier, melketransportør m.m. gjennom 100 år, fra 1922. I ei avsides bygd med dårlige veier, ingen vei til riksveinettet, vareleveranser kun med lokalbåtene, om vinteren ute på den islagte Beiarfjorden var ei pionertid som interesserer leserne bredt-

Elgjakt i Eggesvik skriver Odd Even Olafsen om. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til temaet, men den lette blandingen av litt fortid og mye, morsom og hyggelig samtid overrasket positivt. Mine fordommer ble satt til skamme, nå kunne jeg tenkt meg å bli med på slitet, regnværet, ventinga, kameratskapet og røff matlaging på Birkeli.

Gamle dager er godt stoff i enhver årbok og når forfatteren også tilhører fortida blir det virkelig gammelt. Harald Jentoft (1873-1942) forteller fra tida da Beiarn var uten kirke og kirkegård på 16-1700-tallet. Hovedinnholdet dreier seg om dødsfall og begravelser vinterstid, når isen stengte fjorden og alle mannfolkan rodde på Lofoten.

Beretningen er meget interessant, og sannsynligvis ikke unikt Beiarn. De gode illustrasjonene er laget av barnebarnet med samme navn; Harald Jentoft Strand, f. 1948. Det er også på sin plass at konservator Oscar Berg kan korrigere faktaopplysninger som er feilaktige. Dette øker bare verdien av artikkelen.

Tre kvinner, født mellom 1962 og 1970, deler sine morsomme og meget interessante øyeblikksbilder fra tidlige barneår. Ei Sareptas krukke av glade barn i ei fortid ikke langt fra vår tid i antall år, men likevel i et annet samfunn enn dagens beiarunger har det. Første sykkeltur, klesvask i elva, arbeid og fritid, og oldemors lange, hvite hår. Dette er evige minner som årboka trekker fram på en suveren måte.

Årbokas lengste artikkel, på 15 sider, står redaktør Strand bak når han redegjør over 30 års kamp for – og mot – vannkraftutbygging i Fortellinga om Beiarutbygginga. Artikkelen gir en god, men summarisk gjennomgang av nasjonale og lokale instanser holdninger, vedtak og allianser. Et godt grep er å la en vellykket sivil ulydighetsaksjon på fjellet i september 2000 være aksen i fortellinga. Her møttes både motstandere og utbyggere til et fredelig og ikkevoldelig møte på tampen av mange års kamp. Til og med politimesteren i Bodø ville ikke bruke politimakt mot sindige demonstranter når utbyggingsvedtaket om kort tid sannsynlig ville bli omgjort.

Min aller første skoledag, av Sussi H. Gabrielsen, er en morsom liten sak om jenta som fikk én dag på skola, våren før første klasse. Det var nabogutten og bestevennen Annbjørn som tok ho med, fordi ‘Ho Sussi kan læs!’

To brødre Nerdum, Per Christian, f. 1937 og Jan Bredo f. 1935, skriver om sine 6-7 år i Beiarn der faren var distriktslege fra årsskiftet 1937/38. Den lange og kompliserte reisen til bygda, som også nevnes i andre artikler, og den hjertelige mottakelsen fra bygdefolket er en lun fortelling om samhold og friluftsliv. Leif Larsen har illustrert flere artikler med fine tegninger. I denne artikkelen er de på sitt beste.

Redaksjonen innleder alle artiklene med en redaksjonell ingress. Dette gir en enhetlig innføring i de ulike tema og viser at de er det redaksjonelle ansvaret bevisst. Språket i artiklene er gjennomvasket og korrekturlest på en god måte. Her står Beiarboka i ei særstilling. Det jeg savner ved årboka, og de fleste andre årbøker, er kart over bygda eller kommunen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken