I løpet av en ukes tid har vi gjennom nyhetsbildet fått vite at sykepleiermangelen er så stor at norske kommuner og helseforetak betaler enorme summer til bemanningsbyråer for å få vaktplanene til å gå opp og derigjennom sørge for et forsvarlig helsetilbud. Og vi har lært at stadig færre satser på en lærerutdanning noe som igjen kan gi oss lærermangel og dårligere kvalitet på undervisningen.

Tilsvarende utfordringer finnes også for andre yrkesgrupper innen helse og utdanning.

Sykepleiere velger altså å hoppe av faste jobber i helsevesenet for i stedet å knytte seg til et bemanningsbyrå hvor de ikke bare får bedre betalt, men også kan styre sin arbeidshverdag i en noe større grad. Dette er kanskje bra for den enkelte, men for det norske samfunnet og for de av oss som trenger helsehjelp er den store bruken av bemanningsbyråer et dårlig tegn.

Sykepleiere som blir spurt om hvorfor de velger vikarjobben viser ikke bare til at lønna er bedre, de trekker også fram at arbeidsforholdene for helsearbeidere er preget av svak bemanning og stadige krav om nedskjæringer som bare gjør de samme arbeidsforholdene enda mindre fristende. At du flere ganger i uka går fra jobb med en følelse av at du ikke har fått gjort det du ønsket å gjøre for pasientene, må jo slite både på motivasjon og samvittighet.

Noen av de samme mekanismene kan være forklaringen bak at færre enn ønskelig søker seg til lærerutdanningen. Også i skoleverket kreves det at det må løpes fortere og stadige nedskjæringer gjør selvsagt mye med arbeidsforholdene.

Dessuten kan det jo ikke være spesielt fristende å satse på lærerutdanningen når både kommuner og fylkeskommunen truer med skolenedleggelser ved hvert eneste budsjettforslag.

Det er mange meninger om hva som kan gjøres med disse utfordringene. Vi snakker om store yrkesgrupper og følgelig enorme kostnader om man skulle velge den enkleste løsningen som jo er å tilby en betydelig bedre lønn.

En kombinasjon av bedre betaling for disse krevende jobbene og bedre bemanning ville nok vært en meget god start. Alle kjemper for bedre betingelser, men jeg har en følelse av at det i samfunnet nå er en økende forståelse for at de stadige besparelsene i pasientbehandlingen ikke kan fortsette. Det samme gjelder i skolesektoren hvor større klasser og færre muligheter for individuell oppfølging der det er nødvendig skaper stor frustrasjon.

Forbedrede arbeidsforhold for sykepleier og lærere er i alles interesse.