Det norske monarkiet står fremdeles bunnsolid i det norske folk. Uavhengig av forrige ukes avstemning i Stortinget der 26 representanter stemte for å utrede innføring av republikk.

26 republikanere er 15 prosent av Stortingets medlemmer, omtrent det antall republikanere som finnes i folket. Derfor bør verken dette avstemningsresultatet overraske eller bekymre tilhengerne av monarki.

Likevel har avstemningen skapt tilnærmet politisk panikk i Høyre og en rent rasistisk utskjelling av Aps nestleder Haja Tajik på sosiale medier.

Høyres reaksjon begrunnes med at nesten alle fra Ap som stemte for republikk er unge. Twitterhetsen åpenbart av at Tajik er den eneste blant de 26 med fremmed navn og hudfarge.

Det ene er et uttrykk for politisk spill, det andre for noe av det grums som befinner see i det norske folkedypet.

Vi er uenige med Hadia Tajik i sak, selv om det finnes gode prinsipielle grunner for å avvikle arvelige privilegier.

Men kongehuset fungerer godt, og det er langt fra sikkert en avdanket politiker som statsoverhode vil være bedre. Verdens republikker er full av statsoverhoder som har skjemt ut sin nasjoner ettertrykkelig.

Reaksjonene mot hennes ønske om å utrede en republikk er likevel latterlige. En statsform kan ikke være hugget i stein, og det kan være greit med jevne mellomrom å få fram ulike sterke og svake sider ved alternativene. Selv for monarkister.

Høyres bekymring over at så mange unge er mot monarkiet virker også kunstig. Det kan jo tyde på at stemningen i folket ikke vil være like bastant om ti år.

Da kan det godt argumenteres med at det styrker behovet for å utrede alternativene nå. Om man da ikke alt har bestemt seg for å støtte monarkiet, selv om folkeviljen skulle snu.

For det er jo selve poenget. Ingen vil finne på å fjerne monarkiet om ikke et solid flertall i folket ønsker det. Og viser det gjennom en folkeavstemning.

Det kan derfor virke som om Høyre er mer bekymret for at folkeviljen skal snu, enn at Aps nestleder er republikaner.

I stedet burde man applaudere at vi har toppolitikere som tør tenke nytt, og ikke alltid skuler på meningsmålingen før de mener noe.