At norske politikere over hode ikke er interessert i år finne ut hvorfor de valgte feil i Libya, er skremmende og feigt

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

AproposEtterpåklokskap er også en form for klokskap. Den kan ikke gjøre om igjen de feil som alt er begått, men den kan hindre oss i å gjøre samme feil en gang til. Slik sett ligner den ettertanken; det å tenke grundig gjennom noe.

Derfor kan det innimellom være nyttig for oss alle å bruke tid på å tenke gjennom de feil vi har gjort, og hvorfor vi kom til å gjøre dem. Ikke for å dømme om fortiden, men for å lære om framtiden.

For en uke siden sa det norske storting et bastant nei til en slik mulighet for ettertanke. Da storkoalisjonen Ap, Høyre og Frp avslo å granske Norges krigføring i Libya.

Tidligere har parlamentene i England og Danmark vedtatt å gjennomføre slike granskninger, mens president Obama har kalt Libya sitt største utenrikspolitiske feilgrep.

Norske politikere vil ikke engang vurdere om noe kunne vært gjort annerledes. Til tross for at krigen i Libya mer og mer framstår som en katastrofal feilbedømming.

Den gang det skjedde framsto angrepene på Libya som særdeles vellykkede. Ikke minst vanket det skryt til norske jagerpiloter, mange av dem fra Bodø. Det er da heller ingen grunn til å kritisere dem i ettertid. De gjorde jobben politikerne satte dem til, og de gjorde den godt.

Spørsmålet er heller hvorvidt norske politikere ante hva de gjorde. Eller om de hev seg med i en bølge av humanitær panikk, uten å ofre de langsiktige konsekvensene en tanke.

Omtrent slik USA vasset inn i Irak i den tro at de ville bli hilst som befriere, og legge grunnlaget for et raskt framvoksende demokrati. Begge invasjoner framstår i dag som like forfeilede, og utgangspunktet for mye av kaoset i Midtøsten med påfølgende flyktningstrømmer.

Forskjellen er at vi var med i Libya, men holdt oss unna Irak.

Å gå til krig er noe av det mest alvorlige et lands myndigheter kan gjøre. I dette tilfellet skjedde det svært raskt, Stortinget ble ikke innkalt, og man baserte seg på det som har vist seg å være overdrevne opplysninger.

Ingen kunne helt forutsett følgene av krigen, og vi vet ikke hva utviklingen ville blitt uten den. Men i, ja, etterpåklokskapens lys, er det åpenbart at norske politikere den gang valgte feil.

At de over hode ikke er interessert i år finne ut hvorfor, er skremmende og feigt.

Denne uken kom beskjeden om at Norge går med i en ny krig, mot ISIL. Nok en gang er utgangspunktet en akutt følelse av nødvendighet. Og nok en gang beveger man seg inn i et svært uoversiktlig terreng.

Ingen aner om innsatsen vil avhjelpe eller forverre situasjonen.

Hadde politikerne tatt seg tid til ettertanken en Libya-gransking vil gi, hadde de redusert faren for å gjøre samme feil igjen. Men dessverre sviktet motet til å møte seg selv i døra.

Det er som kjent langt enklere med pistol.

Artikkeltags