Rødt vil kjempe med nebb og klør for at folk skal stemme nei til kommunesammenslåinger

Svein Olsen er partifelle med Bodøs varaordfører. Nå går han til frontalangrep på makta i Bodø kommune.

Svein Olsen er partifelle med Bodøs varaordfører. Nå går han til frontalangrep på makta i Bodø kommune.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

KronikkDet ligger et forslag til ny kommunestruktur for Salten på bordet. Rødt mener det er et svært dårlig forslag, og vi vil kjempe av all vår makt mot at det skal bli realisert. Forslaget innebærer en kommune som spenner fra Steigen i nord til Rødøy i sør, fra Røst og Værøy i vest til svenskegrensa.

Mellom de 7 kommunene ligger det «øyer» av kommuner som ikke er med. Denne skapelsen er uten enhver naturlig forankring – historisk eller geografisk. Med Bodø som navn og administrasjonssentrum blir avstandene til ytterkantene formidable, og det er åpenbart at drifta både vil bli tungvint og fjernstyrt.

I virkeligheten er det som Sanner og høyreregjeringa presser på for noe helt annet enn en «reform». Det ligner mer en avvikling av kommunen som hjørnestein i norsk demokratisk folkestyre. Distriktene vil ikke ha noen sjanse til å bli ordentlig representert i den nye kommunen.

Vi ender opp med et oppsvulmet byråkrati som sammen med et sjikt profesjonelle rådhuspolitikere fatter beslutninger, som angår folk titalls mil unna. Det grepet om makta, som prinsippet om lokalt sjølstyre fravristet embetsmennene på 1800-tallet, er i ferd med å bli satt i revers.

Det eksisterer en rekke påstander som skal begrunne sammenslåingene. Mange studier viser at dette er myter. La oss derfor ta noen av dem kjapt:

Det er ikke sant at tjenestetilbudet oppleves som dårligere i småkommuner. Flere undersøkelser viser at det er motsatt.

Det er ikke sant at det er noe økonomisk å vinne på sammenslåinger. Tvert om – det blir dyrere ved at byråkratiet vokser og drifta blir uhensiktsmessig.

Det er ikke størrelsen det kommer an på når det gjelder kommunenes rekruttering av ansatte med høy kompetanse.

Samlet sett er det et solid forskningsbelegg som viser at folk i mindre kommuner jevnt over er mer tilfredse med sin kommune enn folk i de større.

En avgjørende motor i det som skjer er ønsket om å gjøre kommunal sektor attraktiv for private velferdsprofitører. Det som driver mye av utviklingen, er NHOs våte drøm om å tilrettelegge for konkurranseutsetting av eldreomsorg, vikarbyråenes inntog, barnehagedrift osv.

Fra det perspektivet er det ikke gunstig med små enheter. Da må en tenke stort! Da må en tenke sentralisering. For kommunereformen er mer enn noe annet en sentraliseringsreform.

Derfor er det forstemmende at Ap ved makta i byer fra Bodø til Bergen uttrykker sin store tilfredshet med de «intensjonsavtalene» som fortvilte politikere i mange nabokommuner nå har sett seg nødt til å skrive under på.

Den kommer på toppen av en rekke trekk vi kjenner så altfor godt: Nedbygginga av ferge- og hurtigbåtsamband, sentralisering av offentlig tjenestetilbud som politi, sykehus, universitets- og høgskolesektoren osv.

Til dags dato er det ingen som har klart å belegge at stort er godt, men likevel kjører de på. Dette i kombinasjon med dagens fiskeripolitikk og landbrukspolitikk som tapper distriktene for ressurser, er alle elementer i en storstilt offensiv for at Norgeskartet skal endres.

Gjennom mange års stigende misforhold mellom lovpålagte oppgaver og statlige overføringer har kommunene blitt mørnet. Og det har skjedd i ei tid da statens inntekter har vært historisk høye, og det private forbruket har gått gjennom taket!

Denne mørninga har likevel ikke ført til mange sammenslåinger. Så nå har høyrekreftene bestemt seg for å skru gassgrillen på for fullt. Det nye inntektssystemet for kommunene straffer «mindre» kommuner – i Nordland vil det omtrent si samtlige – med nedskjæringer i mangemillionklassen. Det vi nå ser av prosesser rundt om er derfor så lite frivillig som det kan få blitt.

Rødt er ikke mot at jevnbyrdige nabokommuner blir enige om sammenslåing eller grensejusteringer. Men det som skjer nå er noe helt annet. Å si nei til de foreslåtte blårusskommunene, er en kamp om hvordan Norge skal se ut i framtida.

Derfor er det forstemmende at Ap ved makta i byer fra Bodø til Bergen uttrykker sin store tilfredshet med de «intensjonsavtalene» som fortvilte politikere i mange nabokommuner nå har sett seg nødt til å skrive under på. Også Bodø vil, slik vi ser det, være tjent med livskraftige kommuner i Salten og med å unngå økt press på tjenester og boliger, som sentralisering fører med seg.

I ukene som kommer skal det være rådgivende folkeavstemninger i de fleste av de seks kommunene som vurderer å la seg innlemme i Bodø. Rødt vil kjempe med nebb og klør for at folk skal stemme nei, og dessuten for at kommunestyrene respekterer resultatet i etterkant. Så vil kampen framover stå om å etablere et nytt syn på distriktene, som steder hvor naturressursene finnes og hvor grunnlaget for verdiskaping og trivsel ofte er størst. Og allerede i 2017 er det stortingsvalg ….

Artikkeltags